"til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler": Bondetogene på Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818

Johansson, Sonja Serina Finstad Research Report "til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler": Bondetogene pa Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818 Staff Memo, No. 03/2012 Provided in Cooperation with: Norges Bank, Oslo Suggested Citation: Johansson, Sonja Serina Finstad (2012) : "til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler": Bondetogene pa Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818, Staff Memo, No. 03/2012, ISBN 978-82-7553-649-3, Norges Bank, Oslo, https://hdl.handle.net/11250/2507200 This Version is available at: https://hdl.handle.net/10419/210241 Standard-Nutzungsbedingungen: Die Dokumente auf EconStor dürfen zu eigenen wissenschaftlichen Zwecken und zum Privatgebrauch gespeichert und kopiert werden. Sie dürfen die Dokumente nicht für öffentliche oder kommerzielle Zwecke vervielfältigen, öffentlich ausstellen, öffentlich zugänglich machen, vertreiben oder anderweitig nutzen. Sofern die Verfasser die Dokumente unter Open-Content-Lizenzen (insbesondere CC-Lizenzen) zur Verfügung gestellt haben sollten, gelten abweichend von diesen Nutzungsbedingungen die in der dort genannten Lizenz gewährten Nutzungsrechte. Terms of use: Documents in EconStor may be saved and copied for your personal and scholarly purposes. You are not to copy documents for public or commercial purposes, to exhibit the documents publicly, to make them publicly available on the internet, or to distribute or otherwise use the documents in public. If the documents have been made available under an Open Content Licence (especially Creative Commons Licences), you may exercise further usage rights as specified in the indicated licence. http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/deed.no No. 3 | 2012 ”til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler” Bondetogene på Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818 Sonja Serina Finstad Johansson Staff Memo Staff Memos present reports and documentation written by staff members and affiliates of Norges Bank, the central bank of Norway. Views and conclusions expressed in Staff Memos should not be taken to represent the views of Norges Bank. © 2012 Norges Bank The text may be quoted or referred to, provided that due acknowledgement is given to source. Staff Memo inneholder utredninger og dokumentasjon skrevet av Norges Banks ansatte og andre forfattere tilknyttet Norges Bank. Synspunkter og konklusjoner i arbeidene er ikke nødvendigvis representative for Norges Banks. © 2012 Norges Bank Det kan siteres fra eller henvises til dette arbeid, gitt at forfatter og Norges Bank oppgis som kilde. ISSN 1504-2596 (online only) ISBN 978-82-7553-649-3 (online only). Om forfatteren: Sonja Serina Finstad Johansson (f. 1983) har mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo 2009. Hun er ansatt som rådgiver ved Statsarkivet i Kongsberg. Norges Bank takker for tillatelse til å publisere hennes masteroppgave som en del av Norges Banks 200-årsjubileumsprosjekt. ”til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler” Bondetogene på Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818 Revidert utgave (2012) av masteroppgave for: Sonja Serina Finstad Johansson Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo Høsten 2009 2 Kart på forsiden: Kartet eies av Nasjonalbiblioteket, Kart 659. Utsnitt av ”Kart over det sydlige Norge: Efter de bedste hjelpekilder sammendraget og udgivet af W. M. Carpelan”. Fra 1826, tegnet av W. M. Carpelan. Sitat i overskrift hentet fra forhør i forhørskommisjonen av Svend Icaksen 15. september 1818, folio 2b. RA, Halvor Hoels kommisjon, pakke 2, A1. 3 Kartet eies av Nasjonalbiblioteket, Kart 18. ”Høide og Reisekart fra Christiania over Trondhjem til Jæmteland” fra 1829, tegnet av Jens Esmark. 4 5 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. INNLEDNING ................................................................................................................................................. 11 PROBLEMSTILLING ............................................................................................................................................ 11 KILDER ............................................................................................................................................................. 11 TIDLIGERE FORSKNING OM BONDETOGENE ....................................................................................................... 12 FORSKNING OM BONDEMOTSTAND OG OPPRØR ................................................................................................. 16 BEGREPSAVKLARING ........................................................................................................................................ 18 TEORI, METODE OG KILDEKRITIKK .................................................................................................................... 21 Kildekritikk .................................................................................................................................................. 22 OPPGAVENS OPPBYGNING ................................................................................................................................. 24 2. DE VANSKELIGE ÅRENE ETTER 1814, OG BONDETOGENE ........................................................... 26 DE ØKONOMISKE FORHOLDENE PÅ ØSTLANDET 1818 ....................................................................................... 26 STORTINGET 1818 OG KRONING AV CARL JOHAN ............................................................................................. 30 Sebbelows plan ............................................................................................................................................ 33 HVILKE MULIGHETER HADDE BØNDENE TIL Å SKAFFE SEG PENGELÅN .............................................................. 34 SØKNADER TIL STORTINGET OG REGJERING ...................................................................................................... 35 Hedmark og Halvor Hoel ............................................................................................................................ 39 Myndighetenes svar på bøndene søknader og krav ..................................................................................... 41 DET FØRSTE BONDETOGET ................................................................................................................................ 42 DET ANDRE BONDETOGET ................................................................................................................................. 44 Myndighetenes syn på bondetogene og urolighetene .................................................................................. 46 DE RETTSLIGE FØLGENE AV BONDETOGENE ...................................................................................................... 49 Lover og forordninger ................................................................................................................................. 49 Forhørskommisjonen ................................................................................................................................... 50 Undersøkelseskommisjonen ......................................................................................................................... 51 Domskommisjonen ....................................................................................................................................... 52 Høyesterettssaken ........................................................................................................................................ 53 OPPSUMMERING ................................................................................................................................................ 55 3. BØNDENE SKRIVER TIL STORTINGET ................................................................................................. 56 ØKONOMISKE KRAV I SØKNADENE TIL STORTINGET ......................................................................................... 56 SEBBELOWS PLAN I SØKNADENE ....................................................................................................................... 58 HVORDAN SØKNADER TOK FORM ...................................................................................................................... 61 Søknaden fra Ådal i Ringerike ..................................................................................................................... 61 Søknad fra allmuen i Ål i Hallingdal ........................................................................................................... 64 AKTIVE STORTINGSMENN .................................................................................................................................. 65 TILREISENDE TIL HALVOR HOEL – UTKAST TIL SØKNADER ............................................................................... 66 SØKNADER FORFATTET OG UNDERSKREVET I CHRISTIANIA .............................................................................. 70 Bøndenes felles søknad i juli ....................................................................................................................... 71 Bøndenes felles søknad i august .................................................................................................................. 72 SØKNADER PÅ TRYKK ....................................................................................................................................... 74 OPPSUMMERING ................................................................................................................................................ 75 4. HVEM DELTOK I BONDETOGENE.......................................................................................................... 78 DET FØRSTE TOGET ........................................................................................................................................... 78 KILDESITUASJONEN FOR DET ANDRE TOGET...................................................................................................... 79 HVEM DELTOK I DET ANDRE TOGET? ................................................................................................................. 80 HVOR KOM BØNDENE FRA? ............................................................................................................................... 83 OPPSUMMERING ................................................................................................................................................ 84 5. BØNDENES ORGANISERING TIL BONDETOG .................................................................................... 86 MØTEPLASSER OG KOMMUNIKASJON ................................................................................................................ 86 RYKTER OG TRUSLER ........................................................................................................................................ 87 Rykter og snakk i bygdene ........................................................................................................................... 87 Trusler og ordre om deltakelse .................................................................................................................... 89 BØNDENES SAMLING I CHRISTIANIA – OPPTAKT TIL BONDETOGENE ................................................................. 92 DET FØRSTE TOGET TIL SUNDVOLLEN ............................................................................................................... 94 Bøndenes første organisering i Hallingdal og vendereise ved Golingsbroen ............................................. 94 6 Hole prestegjeld – motvillige deltakelse ...................................................................................................... 96 Ådal – på veien fra Valdres ......................................................................................................................... 99 Bøndene samler seg – møte på Krokskogen .............................................................................................. 100 Det første og eneste toget på Hedmark – aktiv organisering, men ingen avmarsj .................................... 101 DET ANDRE TOGET – BØNDENES ORGANISERING ............................................................................................. 106 Reise mellom Hallingdal og Hedalen ........................................................................................................ 107 Mobilisering i Hallingdal – trusler og oppfordringer til deltakelse .......................................................... 108 Budstikker og allmuesamlinger i Christians amt ....................................................................................... 112 Budet om hallingenes tog når bygdene nedenfor ....................................................................................... 114 Lierbøndene – de siste arresterte .............................................................................................................. 114 Bøndenes reise og samling ........................................................................................................................ 115 SPONTAN ORGANISERING ELLER TYDELIG LEDERSKAP? .................................................................................. 117 OPPSUMMERING .............................................................................................................................................. 118 6. BØNDENES KRAV, LEGITIMERING OG HANDLINGSRAMMER .................................................. 120 BØNDENES ØNSKER OM ENDRINGER I FORKLARINGENE .................................................................................. 120 BØNDENES ØKONOMISKE KRAV ...................................................................................................................... 120 GEOGRAFISKE FORSKJELLER I DE ØKONOMISKE KRAVENE? ............................................................................ 121 MISNØYE MOT DE STYRENDE .......................................................................................................................... 122 Enevoldsmakt til kongen, ønske om nytt styresett? .................................................................................... 123 BØNDENES LEGITIMERING ............................................................................................................................... 127 Manet til felleskap ..................................................................................................................................... 128 Kongetro bønder? ...................................................................................................................................... 129 Stortingsmennene som bøndenes alliansepartnere? .................................................................................. 132 HVORFOR VALGTE BØNDENE DENNE FORMEN FOR MOTSTAND ....................................................................... 135 Bøndenes ”protestrepertoar” .................................................................................................................... 136 Opprørstradisjon ....................................................................................................................................... 137 Ubevæpnede bønder, en enstemmig avgjørelse? ....................................................................................... 138 BØNDENES POLITISKE KULTUR ........................................................................................................................ 141 BONDETOGENE I BØNDENES ERINDRING .......................................................................................................... 142 OPPSUMMERING .............................................................................................................................................. 143 7. KONKLUSJON – HVORDAN FORKLARE BONDETOGENE ............................................................. 146 HVEM VAR BØNDENE OG HVOR VAR DE FRA? .................................................................................................. 146 BØNDENES SØKNADER OG ORGANISERING TIL BONDETOG .............................................................................. 147 Bøndenes søknader til Stortinget ............................................................................................................... 147 Bøndenes organisering til bondetog .......................................................................................................... 148 VIDERE ARBEID MED BONDETOGENE ............................................................................................................... 150 KILDER OG LITTERATUR .......................................................................................................................... 152 UTRYKTE KILDER ............................................................................................................................................ 152 TRYKTE KILDER .............................................................................................................................................. 154 DIGITALE KILDER OG LOVVERK....................................................................................................................... 155 LITTERATURLISTE ........................................................................................................................................... 157 VEDLEGG ......................................................................................................................................................... 162 VEDLEGG 1: UTDRAG AV WINCENT SEBBELOWS FINANSPLAN, LEVERT TIL ODELSTING 7. MARS 1818 .......... 162 VEDLEGG 2: AVSKRIFT AV TRE SØKNADER TIL STORTINGET........................................................................... 179 VEDLEGG 3: OVERSIKT OVER SØKNADER TIL STORTINGET 1818 SOM GJELDER ØKONOMISKE ENDRINGER, SKATTER OG SEBBELOWS PLAN. ...................................................................................................................... 184 VEDLEGG 4: AVSKRIFT AV SKRIVELSER .......................................................................................................... 192 VEDLEGG 5: OPPMUNTRINGSVISE ................................................................................................................... 194 VEDLEGG 6: OVERSIKT OVER DE TILTALTE OG DOM I DOMSKOMMISJONEN. ................................................... 195 Tabeller i kapittel 4: Tabell 1: Sosial inndeling av deltakerne i det andre toget…………………………….……...81 13 spissen. For å få med seg bøndene brukte lederne misnøyen med skattene for å nærmest lure bøndene med. Bøndene hadde selv ”kun ringe politiske Interesse”. 6 Bøndene var lette å få med på grunn av pengemangelen og den generelle nød. Nielsen mente at i bunnen av uroen lå det en mistillit mot embetsmenn. 7 Han la derimot lite vekt på skattene som utløsende årsak, men mer som nødvendig forutsetning. Nielsen beskrev også hvordan uroen spredte seg fra bygd til bygd i Hallingdal og Hedmark. I følge han var disse de viktigste områdene for uroen. 8 Storbonden Halvor Hoel skal i følge Nielsen ha vært den viktigste lederen for uroen og agiterte for å velte Stortinget. Hoel skal ha startet dette arbeidet allerede i 1817. Nielsen skriver at i 1818 trodde man at Halvor Hoel ”arbeidede til bedste for Kongen eller et mægtigt Parti i Sverige”. 9 Nielsen er derimot ikke enig i ryktene om at kongen, Carl Johan, kan ha hatt en finger med i spillet. 10 Yngvar Nielsen takket i denne boka riksarkivar Michael Birkeland fordi han hadde fått tilgang til Birkelands samlinger om bondetogene. Michael Birkeland hadde selv skrevet av en del av kildematerialet etter bondetogene. Han gjorde også sine egne opptegnelser og tanker om bondeuroen i 1818. I tillegg hadde Birkeland et fåtall muntlige overleveringer fra etterkommere til dem som hadde opplevd eller fått overlevert fortellinger om bondetogene. I På fallittens rand (1953) ga Sverre Steen det han kalte en skildring av de første årene og de prøvelsene som fulgte etter 1814. Grunnlovens paragrafer skulle nå omgjøres fra politiske ord til politiske realiteter. 11 Steen skrev sin fremstilling i lys av ettertiden, og han satte bondeuroen i et historisk perspektiv når det gjelder bøndenes posisjon i samfunnet. Han skrev om bondetogene i et eget kapittel, ”Opposisjon mot Stortinget og forfatningen”. Steen så ikke bondetogene som en ny motstandsform. 12 Han gikk heller ikke i særlig grad inn på hva bøndene selv sa. Hans fremstilling dreide seg mest om hvordan togene ble oppfattet av øvrigheten. Steen framhevet også stortingsmann Wincents Sebbelows betydning og hans forslag til finansplan som ble spredt blant befolkningen. For bøndene ble det en viktig kampsak å få den vedtatt. 13 To kilder som Sverre Steen brukte mye var dagbøkene etter biskop Claus Pavels for å se på samfunnsforhold og samfunnsdebatt, og korrespondansen mellom stattholder Mörner og 6 Nielsen, Yngvar, Norges historie efter 1814: 18151822, Kristiania: Selskabet for Folkeoplysnings Fremme 1882, s. 234-235. 7 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 245-248. 8 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 240243. 9 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 232-234. 10 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 262-264. 11 Steen, Sverre, Det frie Norges: På fallittens rand, Oslo: J. W. Cappelens Forlag 1953, s. 9-11. 12 Steen, På fallittens rand, s. 299. 13 Mer om Sebbelows plan i kapittel 2. 14 Carl Johan for å studere politisk debatt og avgjørelser. Steen gikk gjennom det omfattende kildematerialet som omfatter de tre kommisjonene. Dette er kilder jeg selv bruker i denne oppgaven. De historiske oversiktsverkene bygger videre på Sverre Steen. Jens Arup Seip deler i Utsikt over Norges Historie tidsrommet 1814 til 1851 inn i “tre opposisjonelle parlamentariske bevegelser med så stor bredde og kraft at de tegner en rytme i embetsmannstatens politiske liv”. Bondetogene faller inn under den første bevegelsen som varte fra 1815-1824. I den første opposisjonen kan man ifølge Seip se ”en etterklang” fra den franske revolusjon. Samlet om den første opposisjonen skriver Seip at den kjennetegnes ved at den ”hadde ledere som formulerte slagord og politiske programmer, den hadde organisatoriske former (presseorgan og halvhemmelige klubbmøter av tingmenn) og der var koordinerte bevegelser blant befolkningen både i byer og på bygd.” 14 Francis Sejersted understreker i sin fremstilling av bondetogene i Den vanskelige frihet også borgernes misnøye med pengeog finansproblemene. 15 I Aschehougs Norgeshistorie: Mellom Brødre blir bondeuroen på Østlandet i 1818 sammenlignet med eldre bevegelser som Strilekrigen og Lofthusreisningen. Ståle Dyrvik og Ole Feldbæk finner flere likhetstrekk mellom disse opprørene. De ble alle ”slått ned, delvis ved militærmakt, og det ble innledet langvarige rettssaker mot lederne.” Forfatterne trekker her konklusjonen at ”skiftet fra enevelde til konstitusjonelt styre gjorde liten forskjell når opprør mot lovlig styresmakt skulle håndteres. Det nye er at bevegelsen i 1818 er bedre organisert og formulerer sine krav tydeligere.” Et annet særtrekk er at organiseringen av bondetogene ser ut til å ha hatt større innslag av tvungen deltagelse enn i de eldre motstandsbevegelsene. 16 Misnøyen som kom fram i 1818 var ikke tilfeldige, spontane aksjoner, men hadde en ledelse og var organiserte. Denne misnøyen ble også i første rekke rettet mot Stortinget. 17 I Mellom Brødre ser man dermed både en kontinuitet og et brudd med eldre tider når det gjelder bondetogene. Også Sverre Steen i På fallittens rand trekker linjer tilbake til disse opprørene. Han mener at de former bondeuroen fikk i 1818 hørte hjemme i eneveldetradisjon og ”ikke i den demokratiske epoken som var blitt innledet med grunnlovsverket.” Det nye i bondetogene i følge Steen var de politiske kravene om å gå 14 Seip, Jens Arup, Utsikt over Norges Historie: Tidsrommet 1814ca. 1860, Oslo: Gyldendal (1974) 2002, s. 144-145. 15 Sejersted, Francis, Den vanskelige frihet: 1814-1851, i Knut Mykland (red.) Norges historie, bd. 10, Oslo: Cappelen 1995, s. 42-44. 16 Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk, Mellom brødre 1780-1830. i Knut Helle m. fl., Aschehoug Norges historie, bd. 7, Oslo: Aschehoug 2005, s. 259. 17 Dyrvik, Mellom brødre, s. 256. 15 tilbake til eneveldet. 18 Dette i seg selv var et tilbakeskuende krav. I Mellom Brødre spør forfatterne seg om det kan være to forskjellige bevegelser. Dette fordi den geografiske og sosiale deltakelsen var forskjellig: ”Det er stor avstand mellom kaksene i Hedemarkens kornbygder og småbøndene i Hallingdals skogsområder.” De spekulerer derfor om de kan ha vært to forskjellige bevegelser som hadde hektet seg sammen på overflaten. 19 Også Sverre Steen ser en forskjell i de to områdene. Han skriver at noe forenklet kan man si at det politiske elementet i hadde sitt utspring på Hedmark og det økonomiske i Drammens oppland. 20 I artikkelen ”Frå Lofthusreising til bondepolitikk” skriver Ståle Dyrvik om bondetogene. Dyrvik begynner med å beskrive trelastnæringen etter 1814. I trelastnæringen var det en bølge av konkurser som toppet seg rett før 1820. Styresmaktene gjorde lite eller ingenting for å hjelpe på situasjonen. Dyrvik skriver: Då krisa var på høgda i 1818, kom det også til uro blant austnorske skogsbønder. Under leiaren Halvor Hoel reiste dei seg til protest mot kombinasjonen av harde skatter og elendig avsetnad på tømmeret. Stortinget vart skyteskiva deira, men styresmaktene slo rørsla ned med hard hand. Hendinga må ha tent som ei åtvaring til embetsmennene: Dei hadde late problema i trelastnæringa vekse til slike høgder at det fekk skadelege fylgher også for bøndene, embetsmennens allierte. 21 Dyrvik legger her vekt på at motstanden var resultat av de harde skattene og den dårlige perioden trelastnæringen var i. Flere lokalhistoriske verk er viktige i min oppgave, både for å se på lokale forhold og også fordi flere av disse bøkene forteller om bondetogene. 22 Flere av lokalhistorikerne tar både i bruk selve kildematerialet etter kommisjonene, samtidig som de også bruker Steen og Nielsen. Lars Reinton skrev om bondetogene i Folk og fortid i Hol. Frå 1815 til vår tid (1943). Han påpekte at til da hadde Yngvar Nielsen sin fremstilling av bondetogene vært grunnleggende for de fleste som hadde skrevet om det. Reinton mente at det måtte en revidering av denne bevegelsen, og han skrev om bondetogene: ”Ho sprang so sterkt og spontant ut av ei djup økonomisk og sosial naud og har so djupe historiske fyresetnader av ålmenn karakter at ho har krav på å bli sett inn i ein større samanheng og å bli rettferdigare 18 Steen, På fallittens rand, s. 299. 19 Dyrvik, Mellom brødre, s. 259-260. 20 Steen, På fallittens rand, s. 299. 21 Dyrvik, Ståle, ”Frå Lofthusreising til bondepolitikk”, i Berit Johnsen og Gustav Sætra (red.). Kristian Lofthus og hans tid. Artikler fra historisk sommerseminar arrangert av Høgskolen i Agder i samarbeid med Lillesand kommune. Kristiansand: Høgskolen i Agder, Avdeling for humanistiske fag 1998: 98. 22 Rønningen, John, Nesboka: Bygdehistorie for Nes i Hallingdal , bind 1, Nesbyen: Nes kommune 1981, om bondetogene se side 276-281; I Liers historie, Tidsrommet 1814-ca.1865 av Steffen Gausemel (1969, 6. bind) finner jeg opplysninger om bondetogene som jeg ikke har funnet i kildematerialet: www.lier.kommune.no/liershistorie/skal_landet_bli.htm (27. oktober 2009) (Hele Liers historie er lagt ut på internett) 16 handsama enn historikarane hittil har gjort.” 23 I forskningen om bondetogene har det vært en utvikling hvor man har lagt ved på ledelse og ment at bøndene var lite politiske bevisste til en vektlegging av oppslutningen rundt bondetogene. Jeg er interessert i bøndenes motiver og vil undersøke kildene på ny i lys av nyere forskning om bondemotstand og politisk kultur. Forskning om bondemotstand og opprør Mye av litteraturen jeg bruker tar utgangspunkt i 1600og 1700-tallet og andre politiske forhold. Jeg mener at det er relevant forskning for å forstå 1818, både for å forstå aktørenes bakgrunn i motstandstradisjon og for å belyse forskjellene før og etter 1814. I norsk historieforskning om bondeopposisjon står Halvdan Koht Norsk bondereising. Fyrebuing til bondepolitikken som en klassiker. Halvdan Koht diskuterer her bondereisningen før 1814 og hvordan bøndene reiste seg mot øvrigheten ut i fra et klasseperspektiv. Dette ble ifølge Koht forløpet for bondepolitikken, og bondepolitikken var igjen grunnlaget for ”det nye Norge”. 24 Koht slutter her i 1814, og bondetogene er ikke nevnt. Dette er allikevel et viktig verk for meg, blant annet på grunn av sammenhengen han viser til med bøndenes tidligere motstand og opprør og den videre politiske utviklingen med bondepolitikken etter 1814. Historikeren Øystein Rian beskriver linjene i bondemotstanden og konfliktene fra begynnelsen av 1500-tallet til 1760, og framhever at det var en utvikling som hadde gått fra ”voldsomme til fredelige motstandsformer.” Etter 1760 kom det imidlertid et skifte med Strilekrigen og Lofthusreisingen og med konflikter om kornforsyninger og kornpriser. Disse konfliktene og motstanden hadde et visst innslag av vold, og da særlig kornopptøyene. Han konkluderer at: I det daglige forholdet mellom folk og øvrighet, gikk utviklingen fra 1500-tallet gjennom 1600tallet og videre på 1700-tallet i retning av mindre heftige konfrontasjoner og mer av dragkamper innenfor det regelverket som samfunnssystemet fastsatte. Men en medvirkende årsak til at det gikk slik, var at folk ble flinkere til å lure seg unna uten dramatiske konfrontasjoner. Det var langt mer spill på systemets muligheter for å vri seg unna systemets krav. 25 I senere år har flere som har skrevet om bondeopposisjon på 1700-tallet lagt vekt på mobilisering og politisk bevissthet. Et eksempel på dette er den svenske historikeren Karin 23 Reinton, Lars, Folk og fortid i HolFrå 1815 til vår tid, Bind 2, Oslo: I kommisjon hjå Grøndahl & søn 1943, s. 18. Han skriver om bondetogene i kapitlet ”Halvor Hoel-rørsla” (side 17-30) 24 Koht, Halvdan, Norsk bondereising: Fyrebuing til bondepolitikken, Oslo: Aschehoug 1926, s. 1-2. 25 Rian, Øystein, ”Bondemotstand i Norge – linjer og utviklingstrekk. Norsk perspektiv på helstaten”, i Berit Johnsen og Gustav Sætra (red.). Kristian Lofthus og hans tid. Artikler fra historisk sommerseminar arrangert av Høgskolen i Agder i samarbeid med Lillesand kommune. Kristiansand: Høgskolen i Agder, Avdeling for humanistiske fag 1998,: 35-37. 17 Sennefelt som har undersøkt allmuen i Dalarna sitt opprørstog i 1743. Opprøret i Dalarna skjedde under perioden som har blitt kalt frihetstiden (17191772). Det kongelige eneveldet ble opphevet i 1719, og det var nå stendene som styrte med utgangspunkt i Riksdagen. I Riksdagen var bondestanden en av de fire stender. Svenske bønder hadde slik sett større innflytelse enn i de fleste andre land. Likevel var det misnøye blant bøndene med politikken som ble ført. 26 Bevegelsen Sennefelt skriver om har store likheter med de to bondetogene i 1818. Sennefelt fokuserer på mange av de samme aspektene som jeg har gjort, som hvordan bøndene går fra misnøye til handling og hvilke formelle og uformelle kanaler de brukte for å vise sin motstand. Sennefelt bruker kildematerialet til opprøret til å lese hva allmogen själv ansåg om politisk ansvar, om dess egen roll i politiken och om de medel som var lämpliga för att föra fram sina åsikter. Upproret ger möjlighet till inblick i allmogens ideologi, hur den argumenterade, hur den protesterade, hur den såg på de politiske institutionerna och dem som regerade i riket. En undersöking av daluopproret i 1743 kan kasta nytt ljus, inte bara över upproret i sig, utan också över frihetstidens politiska kultur och hur dessa två företeelser förhåller sig till varandra. Min poäng är att upproret säger något om bönders politiska agerande i allmänhet under frihetstiden. Syftet med avhandlinger är därför att skapa en helthetsbild av upproret och att analysera det som ett uttryck för en politisk kultur. 27 Med dette vil hun forklare hvordan en bevegelse skapes, og at mobiliseringen er en forutsetning for dette. Hun bruker teorier fra sosiologien for å vise dette. Sennefelt fokuserer også på bøndenes politisk kultur og hvordan opprør er en del av dette. 28 I nyere norsk forskning har historikeren Knut Dørum analysert norske bønders politisk kultur, politisk bevissthet 1700-tallet og kongetroskap på begynnelsen av 1800-tallet. 29 Her kommer han med viktig bidrag til diskusjon om disse begrepene Det er også skrevet flere samleverk hvor bondemotstand og opprør i tidlig nytid blir diskutert. Et eksempel er Northern Revolts. Medieval and Early Modern Peasant Unrest in the Nordic Countries som gjennom en rekke artikler tar utgangspunkt i politisk kultur, protestenes form og organisasjonsprinsipper. 30 Eksempel for slike samlebind fra Norge er Kristian Lofthus og hans tid og Bondemotstand og sjølvkjensle på Sørvestlandet. 31 26 Sennefelt, Karin, Den politiska sjuken: Daluopproret 1743 och frihetstida politisk kultur, Gidlund förlag Hedemora 2001, s. 15-16. 27 Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 17. 28 Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 17-21,27, 293 og 310-314. 29 Dørum, Knut, ”«Den gamle kongetroskap sættes stadig mer paa prøve.» Fant det sted et skifte i den norske allmuens syn på kongen og regjering i 1807-1814?” i Bård Frydenlund og Rasmus Glenthøy (red.) 1807 og Danmark-Norge: På vei mot atskillelse. Oslo: Unipub 2009, s. 99-122; Dørum, Knut, ”Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bernt Anker. Bondepolitikk og bondeøkonomi rundt Oslofjorden på 1700-tallet.”, Historisk tidskrift 2006 (3): 403-431. 30 Katajala, Kimmo (red.), “Introduction” i Northern Revolts. Medieval and Early Modern Peasant Unrest in the Nordic Countries, Helsinki: Finnish Literature Society 2004, s.12-15. 31 Johnsen, Berit Eide og Gustav Sætra (red.), Kristian Lofthus og hans tid: artikler fra historisk sommerseminar 18 Også en rekke andre historikere er relevante, de vil bli brukt i diskusjonen i selve oppgaven. Dette gjelder også utenlandsk forskningslitteratur om bondemotstand og opprør. Begrepsavklaring Det ligger vesensforskjeller i begrepene bondeopprør og bondemotstand. Øystein Rian påpeker at tradisjonelt er de kraftigste protestaksjonene som bøndene gjennomførte, kalt "opprør". Det har røtter tilbake i samtiden, da makthaverne som ville stoppe slike protester, var snare til å sette opprørsstempelet på protestantene. […]"Motstand" er mer nøytralt, og det holder mer åpent i hvilken grad bøndene ville forandre på samfunnsforholdene og hvor drastiske midler de brukte for å nå sine mål. 32 I tidligere forskning, blant annet av Sverre Steen, blir bondetogene betegnet som bondeuro og ikke opprør. Heller ikke fra kommisjonene etter bondetogene ble bondetogene betegnet som opprør, og medlemmene i forhørskommisjonen understreket at de fleste bøndene ikke hadde hatt ”onde Hensigter”. 33 Frykten for hvordan uroen kunne ha utartet spilte inn på myndighetenes reaksjoner. Da saken om bondetogene kom opp for Høyesterett var dommerne enig om at de som hadde gått mot Christiania sannsynligvis ikke hadde hatt planer om statsomveltning. Høyesterett viste også forståelse for at det hadde vært en vanskelig økonomisk situasjon. Dette ga allikevel ikke bøndene rett til å handle mot lovene. 34 Kommisjonene etter bondetogene brukte ofte ord og uttrykk som sammenløp av allmuemenn og allmueuroligheter, og tog. I bøndenes forklaringer fra forhørskommisjonen går tog ofte igjen. Uro og opptrinn er andre ord som ble brukt av både myndighetene og bøndene. Jeg vil derfor referere til bøndenes handling som motstand eller bondetogene. Bønder og allmue er de mest dekkende begrepene om deltakerne i bondetogene og de som skrev søknadene. Disse kan være problematisk fordi de er sekkebegreper og upresise, og rommer blant annet store sosiale forskjeller. At det var forskjeller blant dem som deltok i bondetogene kommer jeg tilbake til i kapittel fire. Politisk kultur kan defineres som de normer, verdier og symboler som omgir, og de praksisene som brukes i den politiske interaksjonen. Dette gjelder både interaksjon mellom øvrighet og resten av befolkningen, og mellom lokalsamfunn eller sentralmakt. Dette arrangert av Høgskolen i Agder i samarbeid med Lillesand kommune, Kristiansand: Høgskolen i Agder, Avdeling for humanistiske fag 1998; Lindanger, Birger (red.) Bondemotstand og sjølvkjensle på Sørvestlandet: seminarrapport Utstein Kloster 2002. Haugaland akademi. 2002 32 Rian, Øystein, ”Bondemotstand i Norge – linjer og utviklingstrekk. Norsk perspektiv på helstaten”: 33. 33 RA, Halvor Hoels kommisjon, pakke 5, Justitdepartementets korresponadanse, dokumentet ad J. Numero 3196 (29. Septb. 1818, Numero 2498 – 2. dep. 1818), brev fra medlemmene i forhørskommisjonen datert 25. september 1818 til den kongelige norske regjering. (siste dokument i pakke 5) 34 Langeland, Siste ord. 1814-1905, s. 214 og 216. 19 forholdet kan være konfliktfylt eller fredelig. Den politiske interaksjonen er ikke bundet til de politiske institusjonene, men at det kan foregå på flere ulike arenaer og på ulike måter. 35 Opprør og motstand kan da være en del av den politiske kulturen. 36 Harald Gustaffson understreker at politisk kultur er foranderlig, og under konstant utvikling. 37 Knut Dørum skriver om politisk kultur at det omfatter så vel normer og regler for hvordan innflytelse kan øves i beslutningsprosesser, både i og utenfor politiske organer, som mer allmenne forestillinger om hva som legitimerer makt. Herunder kommer også handlingsmønstre, både allment akseptert og de som er mer omstridt. Og selvsagt er handlingene og normene styrt av så vel kollektive som individuelle interesser, og ikke minst maktforhold. Dørum setter fokus på handlingsrommet til de politiske aktørene. 38 Han poengterer også at en politisk kultur over tid vil bli utsatt for påtrykk og endringer, og at det er forskjell på ideologi og praksis. 39 Den politiske kulturen til bøndene er viktig i min undersøkelse. Dette gjelder blant annet hvordan bøndene reagerte på skattekravene, og hvilke aksjonsformer de brukte gjennom 1818. Dette gjelder både bruken av søknader til Stortinget som peker tilbake til supplikkinstitusjonen, og motstandsformen de to bondetogene fikk. Jeg skal også undersøke hvordan bøndene legitimerte sine handlinger. Et formål er å undersøke om bøndene mente de handlet innenfor sine politiske handlingsrammer, om de mente at det ikke var opprør, men derimot legitime politiske handlinger. Og om de eventuelt rettferdiggjør sin motstand i troen på kongemakten og nedarvede rettigheter. I nyere forskning om bondemotstand er det flere eksempler på at man fokuserer på mobiliseringsprosessen. Eksempel på dette er som sagt Karin Sennefelts avhandling Den politiska sjukan, hvor hun bruker mobiliseringsprosessen for å forklare hvordan misnøye går over til handling. Teorien om mobiliseringsprosessen er hentet ut fra sosiologien og teorier om hvordan sosiale bevegelser kommer i stand. Mobilisering er en prosess, og det er slik ”föruttningarrna för en rörelse skapas utifrån en social och politisk struktur för att sedan översättas i handling.” Det er faktorene politiske muligheter og anledning, mobiliserende strukturer, politiske og sosiale nettverk, og dannelsen av samlende tolkningsrammer som utgjør mobiliseringsprosessen. 40 35 Sennfelt, Den politiska sjukan, s. 17-18. 36 Österberg, Eva. ”Bønder och centralmakt i det tidligmoderna Sverige. Konflikt – kompromiss – politisk kultur” i Scandia: Tidskrift för historisk forskning, 1989 (1): 87-88. 37 Gustaffson. Harald, Political interaction in the Old Regime: Central Power and Local Society in the Eigteenth.Century Nordic States, Lund: Studentlitteratur 1994, s. 153. 38 Dørum, ”Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bert Anker”: 408 og 411. 39 Dørum, ”Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bert Anker”: 403 og 408-409. 40 Sennefelt, Den politiska sjukan, side 27. 20 I denne oppgaven er det imidlertid ikke mulighet og plass til å bruke teorien om mobiliseringsprosess i sin helhet, da denne er svært omfattende. I tillegg er dette teorier som er bedre tilpasset en bevegelse som går over lengre tid. Det er også hevdet at et opprør vanligvis ikke er en sosial bevegelse fordi i et opprør er deltakerne med på grunn av midlertidig solidaritet og fordi de ikke kan stå imot press fra deres motpart/motstandere. Det er bare ved å opprettholde ”collective action against antagonists that a contentious episode becomes a social movement.” 41 Jeg er allikevel inspirert av hvordan mobiliseringsteori kan brukes og vil her redegjøre kort for den. Ifølge mobiliseringsteorien som Sennefelt tar utgangspunkt i, må en konsensus skapes for at det skal bli en bevegelse. Denne teorien tar utgangspunk i at dette skjer gjennom tre faser. I den første fasen ”formering av konsensus” skapes konsensus innad i gruppen. Det skapes da en kollektiv tolkningsramme av situasjonen og et felleskap gjennom å kommunisere og sammenligne sin situasjon. Man ”konstaterar vad som är ett problem och man börjar tala om hur det skall lösas.” Neste fase i denne mobiliseringen, ”mobilisering av konsensus” skjer gjennom å spre gruppens meninger og definisjon av situasjon videre. Den siste fasen er ”mobilisering til handling” hvor det gjelder å få dem som sympatiserer med bevegelsen til å delta. For at man skulle klare å mobilisere til handling må bevegelsen målsetninger anses å være ”instrumentell för att löse de problem man utsett.” Dette betyr at både hensikten med handlingene og deres konsekvenser må være kjent for de som deltar. Det må også ha skjedde en overbevisning om at handlingsmåten som er valgt er den beste og at mange kommer til å delta. At det har blitt skapt og formidlet en konsensus er en forutsetning for at bevegelsen skal gå over til handling. Disse fasene som er beskrevet ovenfor skjer ikke rent kronologisk og kan gå over i hverandre. 42 Inger Furseth har også brukt mobiliseringsteori i sin komparative undersøkelse av sosiale og religiøse bevegelser, People, faith and transition: A comparative study of social and religious movements in Norway, 1780-1905. Hun har blant annet analysert Lofthusbevegelsen og kommer her med verdifulle bidrag til forståelsen av motstand og opprør. Hun er opptatt av ”how perceived grievances were actually transformed into collective action.” Furseth legger her vekt på betydningen av mobilisering, organisatoriske 41 Tarrow, Sidney, Power in Movement: Social Movement and Contentious Politics, Cambridge: Cambridge University Press 1998, s. 6-7. ”Mobs, riots, and spontaneous assemblies are more an indication that a movement is in the process of formation than movements themselves.”: Tarrow, Power in Movement, s. 6. Karin Sennefelt påstår heller ikke at bøndenes opprør i 1743 var en sosial bevegelse, men derimot at de metodene og innretningene som brukes inne forskningen om sosiale bevegelser også en anvendelige på hennes materiale: Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 27 42 Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 27-28 og 294. 21 strukturer og strategier. 43 I tillegg til å se på hvordan bøndene mobiliserte til bondetogene går jeg også ned på aktør nivå for å vise at det var mange personer med både for å få i stand søknader og organisere til bondetogene. Dette viser bredden i bøndenes bevegelse. Jeg undersøker både bøndenes formelle og uformelle ressurser. Andre uttrykk som er brukt er ”illegitim og legitim påvirkningsstrategier.” Dette spiller på maktrelasjoner mellom lokalsamfunn og øvrigheten (myndighetene). Magne Njåstad problematiserer disse begrepene, og vektlegger at det er en gråsone mellom de formelle og uformelle maktressursene et lokalsamfunn kunne ha til rådighet. Dette gjelder utviklingen fra uformelle og formelle maktressurser – mange av de etablerte og gjensidig anerkjente måtene for forhandlinger og kommunikasjon har blitt til over tid og har hatt sin legitimitet nettopp i denne ”alders hevd”. Videre definerer Njåstad formelle maktressurser som ”muligheter for å oppnå resultater gjennom midler som var gjensidig aksepterte av begge parter, altså lokalsamfunn og øvrighet.” Dette var ressurser som var en del av lovverket eller faste prosedyrer, eller ressurser som gjennom lang tids bruk var blitt aksepterte. Med uformelle maktressurser vektlegger Njåstad ressurser som et lokalsamfunn reelt sett hadde til rådighet, men som ikke ble anerkjent av øvrigheten som legitim. Anvendelse av denne typen ressurser skjer når de formelle maktressursene ikke strekker til eller de etablerte kanalene for kommunikasjon ikke fungerer. Det er altså snakk om konfliktsituasjoner hvor konfliktene ikke lar seg løse innenfor lovlige rammer, og dermed går over i det øvrigheten vil anse som ulovlig motstand mot legitime påbud eller krav. Innenfor dette faller både konfliktstrategier som passiv og aktiv motstand. Det er ikke nødvendigvis lett å plassere formelle og uformelle ressurser og de kan skli over i hverandre. 44 Teori, metode og kildekritikk I oppgaven går jeg kronologisk inn på hvordan bøndenes motstand tok form gjennom søknader på våren og så videre gjennom organisering til bondetogene på høsten 1818. Kronologien er en viktig del av forklaringen, men ikke nok til å forklare årsaken. Knut Kjeldstadli skriver at hvis A så B er egentlig ikke en forklaring, man må også finne hvorfor. 45 Motstand og opprør er ikke nødvendigvis en naturlig reaksjon på misnøye. 46 Sennefelt mener at å forklare hvordan er viktig del av å forklare. Hun berører dermed motivforklaring 43 Furseth, Inger, People, Faith and Transition: A Comparatice Study of Social and Religious Movements in Norway, 1780s-1905, Doktoravhandling (Dr. Polit. Thesis), Universitetet i Oslo 1999, s. 1-2 og 413. 44 Njåstad, Magne, ”Formell og uformelle ressurser”, i Svensk historisk tidskrift 2006 (4): 625-631. 45 Kjeldstadli, Knut, Fortida er ikke hva den en gang var: En innføring i historiefaget, Oslo: Universitetsforlaget 1999, s. 246. 46 Thompson, E. P., Customs in Common, London: The Merlin Press 1991, s. 185-188. 22 (intensjonalforklaring), og analyserer allmuens egne tolkninger av sin situasjon og hvordan man bruker disse tolkningene for å mobilisere. 47 Jeg bruker også motivforklaring i oppgaven min. I kildematerialet etter bondetogene kommer man så nær inn på bøndenes holdninger at man kan rettferdiggjøre å bruke motivforklaring. I motivforklaringer vil man prøve å forstå hva som lå bak en handling. 48 Ved motivforklaringer ”settes [folk] som subjekter i samfunnet og historien. De tilkjennes målrettethet, vilje og fornuft. En unngår å se mennesker som passive objekter eller blotte produkter av en utvikling.” Kjeldstadli problematiserer bruken av motivforklaring. Valgets frihet kan bli overdrevet, og folk fremstår som de bare handler ut i fra egne interesser. Også normer og strukturer er med på å forme menneskers handlinger. 49 En av utfordringene i denne oppgaven er tolkningsproblemer i forhold til bøndenes forklaringer. Bøndenes forklaringer ble skapt i en helt spesiell kontekst. Et av problemene er blant annet de alvorlige opplysningene som kom frem i forklaringene om hensikten bak bondetogene, og om bøndene ønsket å tilby kongen enevoldsmakt. Antropologen James C. Scott analyserer i Dominaten and the Arts of Resitance: Hidden Transcript forholdet mellom makteliter og befolkningen generelt (undersåtter) for å belyse makt, hegemoni, motstand og underkastelse. 50 Scott bruker begrepene public transcript og hidden transcript for å analysere dette. Begrepet public transcript blir definert “as a shorthand way of describing the open interaction between subordinates and those who dominate.” 51 Begrepet hidden transcript bruker han til å karakterisere diskursen ”that takes place “offstage”, beyond direct observation by powerholders.” Hidden transcript kommer frem under andre forutsetninger enn public transcript, de er ment for et annet publikum og skapes utenfor makthavernes sfære. 52 Det Scott definerer som hidden transcript var nettopp en kontekst hvor misnøye mot myndighetene kunne komme frem. En forhørssituasjon kan også være en mulighet til å komme inn på bøndenes holdninger, fordi man her fikk innsyn i bøndenes hidden transcript. 53 Kildekritikk Kildematerialet mitt er i hovedsak bøndenes forklaringer i forhør fra de tre kommisjonene. 47 Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 293. 48 Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var, s. 251. 49 Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var, s. 251-252. 50 Scott, James C, Domination and the Arts of Resistance: Hidden transcript, New Haven: Yale University Press 1990, s. x og xii. 51 Scott, Domination and the Arts of Resistance, s. 2. 52 Scott, Domination and the Arts of Resistance, s. 4-5. 53 Bergkvist, Johanne, “en Haard og Dyr Tid”: Fattigdom, tigging og løsgjengeri I Christiania 1790-1802, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2008, s. 24. 29 skattene ikke bare skyldtes befolkningens evne til å betale, men at det også for noen var en protestaksjon mot ekstraskattene. 78 For å beskrive skatteforholdene kan man blant annet se på Hol i Hallingdal. Lars Reinton beskrev forholdene her i boka Folk og fortid i Hol. Frå 1815 til vår tid. Han brukte restanselister fra perioden 1803-1822, listene over resterende skatter som ikke hadde blitt innbetalt. Disse listene viser i følge Reinton at det for mange var vanskelig å klare skattene i kriseårene før 1815, men at årene 1817 og 1818 var langt vanskeligere. I 1817 og 1818 skal utpantingene ha startet for alvor. Etter hvert skal det ha kommet strenge ordre fra fogden til lensmannen om å starte utpantinger dersom skattene ikke ble betalt. 79 I Norge generelt var bare halvparten av de ordinære skattene betalt i midten av 1817. Hvordan det var fordelt geografisk er ikke kjent i detalj. Det ser ut som det var størst svikt på Østlandet, og at det der var svikt større på bygdene enn det var i byene. Betalingssvikten fortsatt inn i 1818 og ”[v]ed begynnelsen av 1819 kan restansene i Norge ha ligget på et nivå tilsvarende ett til halvannet års samlet skattebeløp. Først fra og med 1819 begynte skatteyterne å nedbetale det de skyldte.” Det hadde også stått dårlig til med innbetalingene av ekstraskattene. Like inn i 1818 ble innløsningskatten opptelt, og da var 1,3 millioner spesidaler av utlignede 2 millioner på plass. Det var fortsatt befolkningen på Østlandet som var dårligst til å betale inn, og bygdene var igjen dårligere enn byene. I Mellom Brødre pekes det på at det var dårligst skatteinnbetaling i Trelast-Norge og at [d]et kan være et tegn på at betalingsevnen var svakest her, eller at denne landsdelen var pålagt en for stor part av skattebyrden, eller eventuelt begge deler. Mellom de mindre distriktene på Østlandet er det derimot så store avvik – og avvik som synes å stemme så dårlig med næringsmulighetene – at det ligger nær å tenke seg en eller annen form for stille kollektiv protest. 80 Både til Norges Bank og til regjeringen kom det inn klager og søknader i 1817. I følge søknadene var verken sølv eller sedler å oppdrive, handelen var stanset, tømmerdriften innstillet, og at det var heller ikke mulig å få lån på eiendommene. De fleste klagene skal ha kommet fra Østlandet. Koht skriver at årsaken til dette ikke var fordi nøden var størst her, men fordi folket her var mest aktive med å skrive klager og søknader. På Hedmark ble det 78 Steen, På fallittens rand, s. 148-149. Dyrvik, Mellom brødre, s.254-255. 79 Reinton, Folk og fortid i Hol Frå 1815 til vår tid, s.1617 Hva var pengene verdt i 1818? Lars Reinton har i Folk og fortid i Hol. Fra 1815 til vår tid en fortelling om hva pengene var verdt etter 1814. Den er om Lars Bry, født i 1826, historien er fortalt i 1913. Bry fortalte i forhold til at faren skulle ta over gård. Bry fortalte at i 1816 var en riksbankdaler verdt 60 skillinger. Da faren hans skulle overta gården i 1818 eller 1819, kom det han kalte ”Danske couranttiden”. En riksdaler skal da ikke ha verdt mer enn fire skillinger, og faren måtte til slutt selge gården som lå i Urunda: Reinton, Folk og fortid i Hol: Frå 1815 til vår tid, s. 14. 80 Dyrvik, Mellom brødre, s. 254-255. 30 meldt fra fogden i 1817 om at av den første terminen av sølvskatten var bare halvparten betalt inn. Fogden skal ha tvilt på at det ville melde seg kjøpere når han skulle starte med panteauksjoner. I Nes prestegjeld på Hedmark skal nærmest ingenting ha vært betalt inn. Det skal også ha vært uro her, og fogden skal ha vært redd for at det skulle bli voldsom motstand. 81 Stortinget 1818 og kroning av Carl Johan Det var to store begivenheter i året 1818 som vi kan kalle ”nødvendige forutsetninger” for at en slik bevegelse som bondetogene kunne skapes. Den ene var at Stortinget igjen var samlet dette året fra 1. februar. Den andre var kong Carl XIIIs død i februar 1818, og den påfølgende kroningen av Carl Johan i Trondheim om høsten samme år. Den største saken på Stortinget i 1818 ble bankog pengevesenet. Det var knyttet stor spenning til hva Stortinget ville avgjøre rundt denne saken og om de ville vedta noen forandringer. 82 Det var heftige debatter og store uenigheter om skattene og pengevesenet. Gjennom våren 1818 kom det inn en rekke forslag fra stortingsmenn og andre om pengeog bankvesenet. Dette var generelle innlegg, forslag om ”øyeblikkelige lettelser, stans av tvangsauksjoner over pantegods, hurtig utsettelse med innskuddsbetaling, stans i oppbrenningen av riksbanksedler for å hindre altfor sterk nedgang i seddelmengden, opprettelse av nye lånekasser og ny ligning av innskuddene”. Utsettelse av tvangsauksjoner ble avvist, men Steen påpeker at i all stillhet ble tvangsauksjoner utsatt. Det ble imidlertid vedtatt at brenningen av riksbanksedler skulle midlertidig stanses. 83 Carl Johan var ikke fornøyd med pengelovene av 1816. Han hadde motstrebende gått med på dem, men han mente at de ikke lot seg gjennomføres, og han skal også heller ikke ha ønsket at det skulle la seg gjennomføre. 84 Carl Johan var tilhenger av å få utsatt betalingsterminene for bankinnskuddene og å få gjennomført en radikal forandring av pengelovene fra 1816. Dette var krav som også dukket opp på Østlandet i 1817 på grunn av pengemangelen og vanskelighet med å betale skattene. Carl Johan prøvde å påvirke 81 Koht, ”Innledning” i Fra den gamle bonde-opposisjon, s, 9.: Koht henviser til angående søknadene fra Østlandet: Rygg, Norges Banks historie, bind 1, s. 132-133. Rygg bruker jeg selv nedenfor. 82 Steen, På fallittens rand, s. 175. På dette Stortinget var det stemt inn færre bønder enn til ved forrige storting i 1815: ”Bare på Oplandet og særlig i Hedmark-amtet, hadde bonde-opposisjonen framgang.”: Koht, ”Innledning” i Fra den gamle bonde-opposisjon, si. 10;Sverre Steen påpeker også at valgresultatet til Stortinget 1818 viste et stort tilbakeslag for bøndene, og til sammen satt det 18 bønder på Stortinget i 1818. Bøndene hadde i 1815 utgjort 36 % av stortingsmennene. I 1818 var tallet sunket til 23 %: Steen, På fallittens rand, s.166. 83 Steen, På fallittens rand, s. 184. 84 Steen, På fallittens rand, s. 148 og 175. 31 avgjørelsene rundt pengevesenet, og viste tydelig misnøye med grev Wedel. 85 Grev Herman Wedel Jarlsberg, finansminister i 1818, ønsket å være lojal mot de lovene som var vedtatt i pengeog bankvesenet. 86 Grev Wedel ønsket å unngå at Carl Johan skulle gripe inn i pengestellet fordi han ikke ”ville ha noen sterkere personlig kongemakt og heller ingen sammensmeltning med Sverige.” 87 Wedel var selv i årene etter 1814 innblandet i finansielle skandaler blant annet på grunn av en avtale laget på vegne av staten. 88 Dette skulle skape problemer for grev Wedel. Wedel ble også anklaget for å ha fremmet en provisorisk anordning mot brennevinsbrenning. Denne ble tolket som å være i mot gjeldende lov, og det ble foreslått at Wedel skulle stilles for riksrett. Forslaget om Riksrett ble imidlertid nedstemt. 89 Wedel ble imidlertid stilt for riksrett i 1821 ”for å ha forvoldt staten tap gjennom vekselomsetning og salg av statlige forråd til utlandet”. Han ble frifunnet i 1822. 90 Som sagt var det store uenigheter på Stortinget og i 1818 kunne man se at en opposisjon begynte å ta form. Steen skriver at i løpet av våren 1818 begynte man tydelig å se konturene av ”to meningsgrupper i folket og i stortinget.” Den største gruppen ville bygge på de eksisterende pengelovene, mens den andre gruppen ville forkaste den gamle planen og bygge pengestellet opp på nytt igjen. Den andre gruppen sto ikke samlet om et konkret program, men den tydeligste formannen for denne gruppen ble Wincent Sebbelow. 91 Denne opposisjonen tok blant annet form av en klubb som Sebbelow skal ha dannet og vært leder av. Denne klubbens aktivitet foregikk i hemmelighet og Steen skriver at den ”må ikke forveksles med en partiorganisasjon”. Klubben kom blant annet til å arbeide for Sebbelows finansplan, og flere stortingsmenn og tilreisende bønder samlet seg rundt Sebbelow. Bønder fra Østlandet møttes her for å skrive søknader til Stortinget. De brakte med seg tilbake eksemplarer og informasjon om hans finansplan. Sebbelow oppnådde også å få et dårlig rykte blant flere embetsmenn. 92 Jens Arup Seip beskriver hvordan det ble hengt opp plakater i Christiania hvor Sebbelow ble hyllet som ”bondens og borgerens ven og embetsmannens fiende”. 93 Hvem som var medlemmer i denne klubben vites ikke sikkert, men Steen mener at det 85 Steen, På fallittens rand, s. 152-153. 86 Steen, På fallittens rand, s. 148. 87 Steen, På fallittens rand, s. 178. 88 Steen, På fallittens rand, s. 152. 89 Steen, På fallittens rand, s. 223-224. 90 Artikkel om Herman Wedel Jarlsberg i Norsk biografisk leksikon: www.snl.no/.nbl_biografi/Herman_Wedel_Jarlsberg/utdypning (11. oktober 2009) 91 Steen, På fallittens rand, s. 186. 92 Steen, På fallittens rand, s. 208-209. 93 Seip, Utsikt til Norges historie: Tidsrommet 1814ca. 1860, s. 146. 32 ”nok har vært en del av bondetingsmennene og noen embetsmenn og forretningsfolk”. To av Sebbelows nærmeste tilhengere og ganske sikkert medlemmer av klubben var Isaach Isaachsen og Jacob Hoel. 94 Isaach Isaachsen var valgt inn fra Lister og Mandals amt. Isaachsen var i sin ungdom med i Jakobinerklubben i Paris. 95 Han skal resten av livet ha vært preget av revolusjonens idealer. Jacob Hoel var yngre bror av Halvor Hoel og valgt inn som første representant fra Hedemarken amt. 96 Jacob Hoel var gårdbruker og hadde i flere år arbeidet for mer intensivt jordbruk. På Stortinget skal han ha arbeidet for lettelse i skattene, og først og fremst lettelser i sølvskatten. Han krevde også innskrenkninger i embetsstandens makt og privilegier. 97 Jacob Hoel fant særlig allianser i kjøpmannsklassen, for 1818 var det: Sebbelow, Peter Flor, og Isaachsen. 98 Jacob Hoel fikk i april i 1818 trykt et innlegg til Christiania Intelligentssedler. Her beskrev han de fryktede utpantingene og pengemangelen. Jacob Hoel fremmet her forslaget om utsettelse på de resterende bankinnskudd, til det var mulig å låne penger. Han skrev også at han hadde foreslått dette i Stortinget. Til dette forslaget hadde han fått inspirasjon fra kongens forslag, og Jacob Hoel ønsket at Udsættelse med det resterende Bank-Inskud skulle finde Sted til dette Aars Udgang, for de som have betalt een Deel, mod at svare ¼ pCt. maanedelig; – dette Bevis på den humaneste Konges Følelser mod et i denne Tid ulykkeligt Folk, vil steds mindes med varmeste Taknemmeligheds Følelse; thi naar der saaledes kunde levnes Tid til Indbetalingen, har man dog Haab om at tilveiebringe sine Udgifter. 99 Et annet medlem av denne opposisjonen skal ha vært sorenskriver over Hallingdal og Ringerike, Jens Jensen Gram, men Steen understreker at dette er med forbehold. 100 Han var også med å hjelpe forhørskommisjonen etter bondetogene med opplysninger og lignende. Den mest markante av stortingsmennene i selve opposisjonen var Pierre Poumeau Flor fra Drammen, i samtiden kalt Peter Flor. Flor skal ha vært var en av de mest omstritte personene i Norge i årene etter 1814 blant annet på grunn av sine radikale meninger, særlig i unionspolitikken. Han ønsket å fjerne alle symboler på at Norge var underordnet Sverige. Flor kjempet også for å redusere embetsmennenes makt, både i og utenfor Stortinget. Han var stortingsrepresentant i årene 1818, 1821 og 1822. På Stortinget i 1821 ble opposisjonen kalt den «Flor-Hoelske parti». Navnet fikk den etter Peter Flor og Jacob Hoel som var 94 Steen, På fallitens rand, s. 209. 95 Artikkel om slekten Willoch/Isaachsen: www.snl.no/Willoch%252FIsaachsen (9. oktober 2009.) 96 Han var premieløytnant og er ofte i kildematerialet referert til som ”Lieutenant Hoel”. 97 Jansen, Einar (red.), Norsk biografisk leksikon, bind 6, Oslo: Aschehoug 1935, s.169 -170. Artikkel om Jacob Hoel av Halvdan Koht. 98 Koht, Halvdan, ”Innledning” i Fra den gamle bonde-opposisjon, s. 2. 99 Koht, ”Innledning” i Fra den gamle bonde-opposisjon, side 11-13; Christiania Intelligentssedler, 6. april 1818, Numero 28, side 1. Innlegg av Jacob Hoel datert 5. april 100 Steen, På fallittens rand, s. 209. 33 frontfigurene. 101 På tross av hans posisjons som opposisjonsmann dukker ikke Flors navn opp blant kildematerialet jeg har undersøkt slik andre stortingsmenn gjør. Disse stortingsmennene stod for mye av det samme som bøndene. Bøndene fant støtte i dem og kontaktet dem gjennom året. Stortingsmennene hjalp bøndene i ulike saker, og skal ha talt deres sak i Stortinget. Det var også til Stortinget flere henvendte seg med krav og ønske om forandringer i pengeog bankvesenet og ønske om låneinstitusjoner. Sverre Steen har opptegnelse på elleve søknader som angikk pengeeller bankvesenet eller pengelån som kom inn til Stortinget fra begynnelsen av året til slutten av april 1818. De aller fleste var fra Østlandet, en var fra Jæren og Dalane. 102 Det fortsatte også å komme inn søknader resten av året, og materialet er langt større enn det Sverre Steen har gjennomgått i På fallittens rand. I kapittel tre, gjennomgår jeg flere av disse søknadene. Etter Carl XIII død ble Carl Johan kronet til konge i Sverige 11. mai. Det ble bestemt at Carl Johan skulle krones i Trondheim den 7. september. 103 Kongen kroningsferd ble viktig. Mange bønder uttrykte i forklaringene etter bondetogene at det var til kongen de ønsket å henvende seg til for hjelp. Det var også flere som personlig henvendte seg til kongen på hans ferd til Trondheim. Det var til kongen bøndene henvendte seg til slutt, og her kan en se spore av en lang tradisjon hvor bøndene henvendte seg til kongen når man følte at man var i nød. 104 Kongetroskapen skal bli diskutert videre i senere kapittel. Sebbelows plan Wincents Sebbelow var en dansk-norsk kjøpmann og politiker. ”Sebbelows plan” var hans finansplan. Den ble levert inn til Odelstinget 7. mars 1818. Sebbelow ønsket at det skulle lages et grunnfond til Norges Bank og foreslo at innskuddene som hadde blitt betalt i sølv skulle gis tilbake til dem som hadde betalt dem i form av spesidaler. Bankens grunnfond skulle også utvides og være grunnlag for en større seddelmasse og friere utlånsvirksomhet. Hovedsete for banken skulle nå ligge i Christiania, istedenfor Trondheim. Innebetalingen til banken skulle blant annet basere seg på frivillige innskudd. Etter dette skulle det utstedes nye spesiesedler til innløsning av de resterende riksbankdalene. Utstedelsen av spesiesedlene 101 Norsk biografisk leksikon på internett, artikkel om Peter Flor: www.snl.no/.nbl_biografi/Pierre_Flor/utdypning (18. november 2009) 102 RA, Privatarkiv Sverre Steen nr. 423, Fd – Forarbeider og Manuskripter. 0015 Forarbeider og manuskriptet. Det frie Norge. Manuskript (håndskrevet), Notater og kilder til bind 2, notater til kapitlet Opposisjon mot stortinget og regjeringen. 103 Steen, På fallittens rand, s. 232-235. 104 Steen, På fallittens rand, s. 266, 269 og 299. 34 skulle være ferdig til utgangen av 1818. 105 Planen handlet ikke bare om bank-og pengevesenet, men om Norges finanser generelt. Sebbelow la vekt på resurssene som han mente lå i naturen i Norge og som ikke har blitt tatt i bruk, og også hvordan man kunne forandre jordbruket slik at nordmennene får større utbytte av det. 106 Sebbelows plan skapte stor debatt. Planen ble trykt opp, debattert blant stortingsmennene og diskutert i aviser. 107 Sebbelows plan ble også trykt opp i brosjyre og spredt ut blant den norske befolkningen. 108 Planen samlet både ”opposisjonen på og utenfor Stortinget om en mer inflatorisk finanspolitikk.” 109 Det var ikke bare mange bønder på Østlandet som stilte seg bak denne planen, men også flere byborgere og embetsmenn i vanskeligstilte områder. 110 Sebbelows plan ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget. 111 Sebbelow trakk tilbake planen, og det kom en ny revidert utgave i juni. 112 Jeg har i oppgaven valgt å bruke den som kom i mars 1818 siden det er den som bøndene særlig forholdt seg til og leste. Hvilke muligheter hadde bøndene til å skaffe seg pengelån Et av ønskene som kommer frem i søknadene og i forklaringene til bøndene i 1818 var låneinstitusjoner. I forhør i forhørskommisjonen kommer det frem at noen av dem som gikk til Christiania i det andre toget, skulle til Christiania i anledning av lån som tidligere var tatt opp i ”DepositoCassen” eller for å betale renter på lån tatt opp i DepositoCassen. 113 DepositoCassen ble nedlagt i 1813, og bøndene hadde derfor ikke lenger mulighet til å få nye lån herfra. 114 105 Steen, På fallittens rand, s. 186-188. For Sebbelows plan se vedlegg 1: Forslag til strax at afhjælpe det Norske Folks Nød, Frygt og Pengetrang, ved uopholdelig at give det tilbage Alt, hvad det har været aftvunget til den tvungne Banks Fond, og siden at gjøre det stort og lykkelig ved et stadigt Pengevæsen og en forbedret Agerdyrkning m.m., af W. Sebbelow OverkrigsCommissair og StorthingsRepræsentant fra Christiansands Bye. Christiania: trykt hos Jacob Lehmann 1818. 106 Se vedlegg 1. 107 Se blant annet Den Norske Rigstidende, Numero 30 (15. april), 32 (22. april) og 34 (29. april) fra 1818 hvor ekspidisjonssektretær J. H. Vogt i finansdepartementet og Sebbelow hadde innlegg. Vogt gikk til angrep på Sebbelows plan; Steen, På fallittens rand, s. 188. 108 Steen, På fallittens rand, s. 186 og 255. 109 Artikkel om Wincents Sebbelow i Norsk biografisk leksikon: www.snl.no/.nbl_biografi/Wincents_Sebbelow/utdypning (6. mars 2009) 110 Steen, På fallittens rand, s.188. 111 Steen, På fallittens rand, s. 188-192 112 Steen, På fallittens rand, s. 191. 113 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 75.) Ole Knudesen i forhørskom. den 18. september 1818, folio 16a og (nr. 24) Endre Olsen 23. september 1818, folio 33b. 114 Norsk historisk leksikon på internett: lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Deposito-Cassen (4. mars 2009) 35 Lars Reinton redegjør i beskrivelsen av Hol i denne perioden at det var lite muligheter for å få private lån og at låneinnretninger ikke eksisterte. 115 Stein Tveite skriver i Norsk økonomisk historie at: Offentlige og halvoffentlege institusjonar, legat o. l. ser ut til å ha spela ei viktig kreditrolle for det øvre sosiale lag i landet, særlig ved større transaksjoner. […] Det fanst også norske institusjonar av same type, som legat, pensjonsfond osv. Størst omfang hadde låna fra Overformynderia, som styrte midlane til umyndige arvingar. Dei verka som lokale bankar og hadde i 1801 3,3 millionar rd. ute som pantelån. Her var spreiinga stor. Det meste gjekk til bøndene. 116 En annen måte var å taksere gårder på tinget og tinglyse lån. Hallvard Svello skriver i sin Boka om Gol om noen av mulighetene bøndene hadde til å ta få lån. På slutten av 1700-tallet begynte offentlige kasser som Latinske skolekasse, Kommunitetkassen og andre å låne ut penger mot pant i gårder i Gol. Det ble holdt offentlig takst på gårdene, og lånets størrelse var avhengig av gårdens verdi. Disse offentlige kassene måtte holde en viss rentefot, og kunne ikke ta så høye renter som de ville. En annen mulighet var å ta opp lån fra privat personer. Her derimot kunne man risikere å måtte betale høye renter. Private utlånere begynte å dukke opp i Gol midten av 1700-tallet. Etter hvert skal det ha blitt mange som tjente seg rike på å låne ut penger mot høy rente. Lånetrangen var stor, og rundt 1800 hadde tilnærmet alle gårdene i Gol tatt opp lån, enten i lånekasser eller andre alternativer med dårligere vilkår. 117 Det er også nærliggende å tro at slike kasser og private utlånere også fantes andre steder. Annen mulighet var å ta opp lån av embetsmenn og borgere eller for de bøndene som drev med trelast, å få penger på forhånd av handelen. Men uansett var det i 1818 pengemangel. Det kan ha gjort det vanskelig å låne penger uansett om alternativet var offentlig eller privat utlånere. Søknader til Stortinget og regjering Som beskrevet ovenfor kom det inn en rekke søknader til Storting og regjerning. I 1817 kom det inn henvendelser fra folk som drev forretning, allmuefolk, og fra embetsmenn som skrev på allmuens vegne. Innholdet i henvendelsene var ofte den samme; forholdene er dårlige, handel og tømmerdrift var stanset. Det er heller ikke penger eller sølv å oppdrive, og også umulig å få lån på eiendom og at man fryktet utpantinger og auksjoner. De fleste klagene kom fra Østlandet, ”Oplandene”, fra Vestlandet og nord kom det få henvendelser. Om de få henvendelsene fra Vestlandet og nord skriver Rygg: ”Men man kan ikke slutte at der hvor der ikke klages var der heller intet at klage over. Det er jo nemlig saa at ikke alle er like energiske 115 Reinton, Folk og fortid i Hol: Frå 1815 til vår tid l, s. 17. 116 Dyrvik, Norsk økonomisk historie, bind 1 15001850, s. 225. 117 Svello, Hallvard, Boka om Gol: Frå bustejing til kommunalt sjølvstyre Gol: Grøndahl & søn boktrykkeri 1961, s. 318-319. 36 i at fremføre sine klager. Der foreliger ogsaa oplysninger som viser at vanskelighetene var store ogsaa i de nævnte distrikter.” Svaret fra departementet på søknadene var at det ikke var noe de kunne gjøre, de hadde strukket seg så langt som var mulig ved å tillate betaling i riksbanksedler. 118 Det forsatte å komme inn søknader i 1818. I april holdt bønder fra Asker, Modum og Eiker og andre sogn i Buskerud allmuesamlinger. De krevde at en embetsmann eller lensmannen skulle sette opp søknad for dem om pengelån og at Stortinget skulle godta Sebbelows finansplan. Hvis ikke noen skrev for dem truet allmuen med at de ville dra i flokk til Christiania og få en prokurator der til å skrive for seg og personlig levere søknaden i Stortinget. Embetsmennene skrev henstillingen deres til Stortinget for å dempe uroen. 119 Bøndene begynte nå for alvor å vise sin mistillit til skattene og stå samlet bak kravene. Det skal ha vært uro flere steder. Biskop Claus Pavels fikk rapporter fra pastor Neumann og pastor Abel om uroen. 19. april 1818 skriver Pavels at ”Neumann frygter Spectakler blandt Almuen, hvis Sebbelows Plan ei værdiges Opmærksomhed, og fortæller, at der tales om Deputationer fra Oplandet i den Anledning.” 120 5. mai 1818 skrev Pavel: Aabel skriver at 4000 Bønder fra Hedemarkens Amt og andre, hvoriblandt Buskeruds have fordret Sebbelows Plan antagen. Paa Hedemarken have de tvunget Sorenskriverne til at skrive deres Ansøgning, og truet at komme selv, hvis den ei bønhøres. 121 Det var et stort antall bønder som skulle stå bak disse kravene, men om tallene er overdrevet er ikke godt å vite. Det er særlig disse kravene som ble stilt av allmuen i april som går igjen i senere søknader og i forklaringene til bøndene etter bondetogene. De ønsket billige lån for å kunne betale skattene og at Stortinget skulle godta Sebbelows finansplan, og utsettelse på betaling av skatter. Rapporter om misnøye og uro blant bøndene i andre områder nådde også myndighetene og flere av disse ryktene ble undersøkt utover våren. Etter oppfordring fra stattholder Mörner, foretok statsråd Christian Adolph Diriks, sjef for politidepartementet, undersøkelser om stemningen rundt i landet og om det fortsatt var uro. Denne undersøkelsen skal blant annet ha blitt gjort for å berolige Carl Johan før hans kroningsferd. Undersøkelsen skal ha ”omfattet hvert eneste distrikt som enten av løst rykte eller offisiell eller privat innberetning hadde vært 118 Rygg, Norges Banks historie, bind 1, s. 132-133. Rygg viser til at en rekke av disse er å finne i 5. departements referatprotokoller. 119 Steen, På fallittens rand, s. 248-249. 120 Claus Pavels dagbøker 1812-1822, 19. april 1818: www.dokpro.uio.no/litteratur/pavels/frames.htm (5. mars 2009) 121 Claus Pavels dagbøker 1812-1822, 5. mai 1818: www.dokpro.uio.no/litteratur/pavels/frames.htm (5. mars 2009) 37 utpekt som sete for politisk samlinger, og den hadde særlig konsentrert seg om Asker, Modum, Ringerike og Hedmark.” 18. juli sendte Diriks rapport til Mørner om at uroen hadde nå stanset. Rapporten ble også sendt videre til kongen. 122 Bøndene fortsatte imidlertid å samles og den 22. juli 1818 henvendte bøndene seg igjen til Stortinget. Denne gangen var det en deputasjon på 30 bønder fra Hallingdal, Ringerike, andre deler av Buskerud amt og Hedemark. De ønsket å frembringe en søknad for Stortinget. De ba om hjelp til å klare de økonomiske byrdene, og igjen var det Sebbelows finansplan og mulighet til lån for å betale skattene som stod i fokus. De gikk til stortingspresident Georg Sverdrup med søknaden. Her fikk de til svar at loven for pengestellet alt var vedtatt. De ble samtidig trøstet med at loven innrømmet utsettelse med betaling av bankinnskuddene. Til det svarte bøndene at de også hadde problemer med betaling av de ordinære skattene. 123 Dagen etter avla Sverdrup rapport om denne søknaden for Stortinget. 12-15 av bøndene som hadde vært med og levere den satt på galleriet og fulgte med. Bøndene skal i all hemmelighet ha vært overvåket av politi. Det ble diskutert blant stortingsmennene om søknaden skulle leses opp høyt. Det ble foretatt avstemning hvor det ble bestemt at den ikke skulle bli lest opp. Etter dette ønsket bøndene å vente i byen til kongen skulle komme for å reise på kroningsferd, men ble overtalt til å vende hjem igjen. 124 Bøndenes søknad til Stortinget ble trykket i Christiania Intelligenssedler 27. juli. 125 Tidligere på året 1818 hadde det vært innlegg i Christiania Intelligenssedler hvor bønder klaget sin nød og ba om forandring. Den 16. april finner man blant annet to innlegg hvor de begge klager på pengemangelen og hvordan man derfor ble tvunget til å pantsette gårdene. Forfatterne var Ole Finsahl og Poul Dobloug, også han fra Vang på Hedmark. Begge skrev at de sto i fare for å miste gården. 126 Årsaken til at søknaden fra 22. juli, som ble levert til Stortinget, kom i stand, skal blant annet ha vært en skrivelse datert 8. juli Hedmark. Denne beskrev de dårlige økonomiske forholdene, hvilke tiltak som kunne hjelpe på dette og at de måtte stå samlet for å skape forandringer. Det stod i harde ordlag om at de som styrte landet var tyranner og at ”[d]et er skammelig at Landet bliver saa behandlet, at en Haandfuld Skurke, der ei føler mindste Medligdenhed med sine lidende Brødre.” Til slutt var det oppfordring om å møte i Christiania 122 Steen, På fallittens rand, s. 251-252. 123 Steen, På fallittens rand, s. 252253. 124 Steen, På fallittens rand, s. 252-253. 125 Christiania Intelligenssedler, 27. juli 1818, Numero 60: 1. 126 Christiania Intelligenssedler, 16. april 1818, Numero 31: 1. Nielsen, Norges historie 1815-1822, side 237. Poul Dobloug var også med på å underskrive både fellessøknad som ble levert 22. juli og 8. august: se vedlegg 2. 38 på Åsengård, Grensen, den 20. juli for å skrive søknad. 127 Skrivelsen ble konfiskert av presten Abraham W. Støren. Støren hadde fått den fra Jørgen Knudsen som hadde fått beskjed om at det skulle gå fra mann til mann. Knudsen kunne ikke selv lese og Støren beslagla det da han oppdaget at det innehold ting som kunne føre til ”oprørske foretagender” hvis det ble sirkulert blant bøndene. 128 Støren meldte skrivelsen inn for myndighetene. Beskrivelsene og beskyldingene i skrivelsen var alvorlige og kunne ikke godtas av myndighetene. Da denne skrivelsen ble kjent ble det foretatt forhør i perioden 30. juli til 11. august i Hallingdal og Ringerike. Myndighetene ønsket å finne ut hvem som hadde skrevet dette og hva som var hensikten bak. I begynnelsen av august kom resultatet. Det var sannsynligvis Halvor Hoel som hadde skrevet den og gitt den til Ole Heie fra Hallingdal da han var hos Hoel for å få hjelp til å skrive søknad. Heie skal ha latt skrivelsen gått rundt i Hallingdal. Det ble ikke gjort noe mer med dette fra myndighetens side. 129 Utover våren 1818 skal det på Østlandet ha gått rykter om at Halvor Hoel skal ha vært villige til å skrive en felles søknad. 130 Om Halvor Hoel gjorde dette er derimot usikkert, men det skal ha vært flere henvendelser hvor utsendinger kom hjem til han. Dette kommer jeg tilbake til i kapittel tre. Den 8. august ble det igjen overbrakt en fellessøknad til Stortinget hvor bøndene ba om at en lånekasse måtte opprettes for å få lånt små summer til betaling av skatter mot pant i jord. Denne søknaden ble overrakt av et sendelag av bønder. Søknader var underskrevet av 32 bønder på vegne av allmuen i 14 prestegjeld eller sogn på Hedmark, Hadeland, Romerike, Ringerike og i Valdre og Hallingdal. Bøndene som hadde overrakt søknaden til Stortinget var også denne gangen til stede på galleriet. Stortingsmennene Jacob Hoel, Abel og Flor ba om at søknaden skulle bli lest opp høyt, men også denne gangen ble dette forslaget stemt ned. Steen beskriver at omstendighetene for at bøndene skulle oppnå noe var mindre denne gangen. Bøndene hadde tapt stemmer blant stortingsmennene siden forrige gang de satt på galleriet. 131 127 RA, Halvor Hoels kommisjon, pakke 4, Dokumenter fremlagt i Høiesterett 1826. Forskjellige dokumenter vedkommende oppgjør av sakens utgifter, avskrift av skrivelser, Litra D Numero 2. Pakken er ordnet med egne skilleark, dette dokumentet ligger under”Vedkommende Justitssagen mod Halvor Hoel og flere. NB i denne Pakke fines ingen Regningsager. -)” som igjen ligger under skillearket ”Halvor Hoels sak 3. Ekstrakt av Høiesterettssaken: Justitien mot Halvor Nielsen Hoel m. fl.” Denne skrivelsen blir også i kildematerialet referert til som Numero 58. Steen, På fallittens rand, s. 257-259; Se vedlegg 4. 128 RA, Halvor Hoels kommisjon, pakke 3, Ekstrakt av Høiesterettsaken i Justitien mot Halvor Nielsen Hoel m. fl, forhør tatt opp i Hallingdal og Ringerike i anledning skrivelsen datert 8. juli, avskrift av forhør tatt opp av pastor Støren juli 31 1818, 1. hefte s. 1112. Reinton, Folk og fortid i Hol, s. 21. 129 Steen, På fallittens rand, s. 258-259. 130 Steen, På fallittens rand, s. 257. 131 Steen, På fallittens rand, s. 262-264. 45 første. Regjeringen bestemte seg da for å slå ned på uroen for å få en endelig slutt. Alle som var på vei til Christiania fra Ringerike, og som ikke kunne bevise at de var i lovlig ærende skulle arresteres. 163 Slottsfogd Marcus Lyng og kaptein J. C. Blich ble sendt ut med kommando over en gruppe militære. Lyng forklarte for domskommisjonen at ved Jonsrud arresterte han med de militære natt til den 15. september en gruppe med rundt 170 bønder. De var innkvart på ulike steder og ”da de ei havde eller kunde opgive noget lovlig Ærinde, videre end at de ville tale med Kongen og Storthinget, bleve anholdte i Følge den ommeldte høieste Ordre og derefter indbragt til Aggershuus Fæstning, uden nogen Modstand”. Dagen etter forsatte de militære reisen over til Krokskogen. Et stykke forbi Jonsrud møtte de på en gruppe fogd Lyng mente var rundt 50 bønder. Disse fikk opplest den kongelige befaling og anmodet om vende hjem, noe som de fleste også skal ha vært villige til. En Engebreth Thoen skal derimot ha vært mer ”tradsig”. Da gruppen stoppet på Midtskogen skal Thoen og flere ”der nu ei syntes at ville gjøre Brug af den dem givne Tilladelse at vende tilbage til deres Hjem, bleve arresterede og transporterede til Aggershuus Fæstning”. 164 Kaptein Blich og fogd Lyng forklarte i domskommisjonen at bøndene fikk opplest i overenstemmelse med grunnlovsparagraf 99, beskrevet nedenfor, sammen med Christians Vs 6-4-4. Lyng skal ha gjort dette mer enn 20 ganger den første dagen bøndene ble arrestert ved det andre toget. 165 Dette må være feil, det må være 6-4-3 de egentlig mente. 166 § 99 i grunnloven av 1814 satte grenser for når man kunne bruke militærmakt mot befolkningen som forstyrret den offentlige ro. 167 Først etter at loven var lest opp tre ganger og forsamlingen ikke ville gå fra hverandre kunne man bli arrestert. Rundt 300 bønder ble ført under arrest til Akershus festning. De militære løsnet ikke skudd, og det ble ikke heller fra bøndenes side begått voldshandlinger. Eneste unntaket var at 163 Steen, På fallittens rand, s. 273. 164 Hoel kommisjon, pakke 1, domskom. fogd og kammerråd Marcus Sodomann Lyng 16. juni 1820, s. 824-829. 165 Hoels kommisjon, pakke 1,domskom. fogd Lyng og kaptein Jens Christian von Blick 16. juni 1820, s. 840842. 166 Christian V’s lov: 6 bok 4 kap. 3 art.: se nedenfor. 6 bok. 4 kap. 4 art.: Hvo som opbyder enten Land-Militien, eller andre Kongens Ryttere, eller Fodfolk, uden Kongens Befaling, have forbrut Ære, eller Liv, eller Gods, efter Gierningens Beskaffenhed. www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5_06_04.html (16. november 2009) 167 Grunnlovens § 99: Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staae Vedkommende den Fængslede til Ansvar. Regjeringen er ikke berettiget til militair Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former, medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaae Oprør, ere den trende Gange lydelig forelæste af den civile Øvrighed. www.nb.no/baser/1814/4nov2.html (21.april 2009) 46 noen bønder som skal ha tvunget seg til nattelosji. 168 Morgenen torsdagen 17. september kom det rapport om at Lierbøndene var på vei mot hovedstaden. En militærkommando ble sendt etter dem. 23 stykker ble arrester, resten av gruppen hadde spredd seg. Etter dette døde uroen bort. 169 Bøndene ville uansett ikke fått muligheten til å møte kongen, fordi han ikke kom innom Christiania på vei tilbake til Sverige etter kroningen. Myndighetenes syn på bondetogene og urolighetene Carl Johan skrev den 1. september brev til stattholder Mörner om bøndenes hensikt om å tilby ham enevoldsmakt. Kongen ba om at forklaring skulle overleveres statsrådet og stortinget om at han ønsket ingen annen makt enn det Norges Grunnlov ga, og betraktet den som ønsket annet som staten uvenn og sin personlige fiende. Han skrev også at han ønsket at bøndene som var på vei til Christiania skulle rolig overtales, men hvis dette ikke førte frem skulle de midler som loven tillot tas i bruk. 170 Carl Johan fortsatte å bruke disse anbefalinger i brev datert 13. september, altså ved det andre toget, men la til at hvis urostiftere gikk mot Christiania skulle militærtropper sendes mot dem. Hvis formaning og overbevisning ikke hjalp, fikk Mörner tillatelse til å bruke våpen, selv om det stred mot kongens landsfaderlige følelser. 171 Om tilbudet om enevoldsmakt skriver Sverre Steen at Carl Johan ikke hadde noe særlig valg når det gjaldt hva han skulle svare og at det måtte bli ”at han [Carl Johan] ikke ville ha eller vite av noe enevelde”. 172 I avisene i hovedstaden var det i tiden rundt bondetogene ingen dekning av uroen. Myndighetene kan ha vært redd for at uroen skulle spre seg. 173 Først 19. september kunne man i Den Norske Rigstidende lese en kongelig kunngjøring datert 15. september som handlet om bondetogene. Her stod det å lese at allmuen i flere bygder under påskudd av å gi inn søknad til konge og Stortinget om skattevesenet og pengelån hadde vært på vei til Christiania. 168 Steen, På fallittens rand, s. 272. Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s 256. 169 Steen, På fallittens rand, s. 273-274. Steen skriver at de var 22 fra Lier som ble arrestert, men det var 23. To ble også hentet inn til avhør i forhørskommisjonen. 170 Lindbæk, Sofie Aubert, Karl Johans brev til stattholder Mörner 1816-1818,Stockholm: Kungl. samfundet för utgifvande af handskrifter rörande skandinaviens historia, 1935, s. 170. Brev fra Støren datert 1. september 1818. Steen understreker at han ikke har funnet at en slik erklæring ble gitt. Steen skriver videre at statsråd og stortingsmenn allikevel fikk vite om det, blant annet fordi sorenskriver Koren i stortingsbrev fortalte”at kongen hadde uttalt til alle deputasjoner og likeså til stortingets presidentskap og andre at han avskydde den tanke å utvide sin makt utover det Grunnloven fastsatte: et forsøk i den retning, hadde kongen sagt, ville påføre folket elendighet og fremskynde hans egen undergang; hans høyeste ønske var enig samvirke med stortinget og strengt overhold av rettferds prinsipper”: Steen, På fallittens rand, s. 270. 171 Lindbæk, Karl Johans brev til stattholder Mörner 1816-1818, s. 176. Brev fra Røros datert 13. september. 172 Steen, På fallittens rand, s.270-271. 173 Steen, På fallittens rand, s. 274-275. 47 Myndighetene var allerede informert om at budstikker og muntlige tilsigelser hadde gått rundt i bygdene, og at trusler hadde blitt brukt. Myndighetene hadde fått kunnskap om bøndene bevegelse og gått til de nødvendige skritt for å stanse urolighetene stod det i erklæringen. Da imidlertid ikke alle bøndene vendte hjem, men forsatte reisen til Christiania, ”have Vi, for at hævde den tilbørlige Agtelse for Lovene, værne om den gode Borgers Fred i hans Hjem og drage de Skyldige til Ansvar, seet Os nødsagede til at lade disse i Antog værende Almuesmænd arrestere og indbringe til Christiania.” Videre forklares det at denne kunngjøringen er satt inn for å advare andre som kunne ha tanker om å begå lignende ”lovstridige Handlinger” og forstyrre den offentlige ro, om å vende hjem. Det ble tilført at Thi, ligesom Vi stedse med landsfaderlige Naade ville ei alene høre ethvert passende Andragende fra den hæderværdige Bondestand, som paa lovlig og sømmelig Maade frembæres for Vor Throne, men ogsaa, saavidt Omstændighederne tillade det, søge at lette Landalmuens Byrder – saaledes ville Vi ogsaa vide at anvende den Magt, som Rigers Constituion og Love have hjemlet Os, til at værne om almeen Fred og Rolighed i Landet, og bringe enhver dens Forstyrrer for Domstolene til Undgjældelse efter Rigets Love. 174 Bøndene blir tydelig advart om å forsette å vise motstand på denne måten, men Carl Johan holder fortsatt mulighetene åpen for at en på lovlig vis kunne henvende seg til kongen med sine ønsker. I henhold til kongemakten ble kongens lansfaderlige omsorg og nåde også understreket. I utlandet var det også interesse for bondetogene, og særlig i Danmark. Her festet de seg særlig ved en påstand fra Carl Johan om at danske penger sto bak bondeuroen. I Sverige var det også dekning av bondetogene. 175 Når det gjelder andre aviser, var det blant annet i Drammens Tidende først notis om bondetogene fredagen den 2. oktober. Her henvises det til en svensk avis, AllmännaJournalen, som har skrevet om bondeurolighetene basert på en skrivelse fra 2. september. Dette er altså dekning av det første toget. Med henvisningen til den svenske avisen, står det at bønder fra Ringeriket og Hedmark som var misfornøyd med Stortinget og beslutningen angående landets pengevesen hadde i hopetall begitt seg på veien til Christiania. Bøndene skal ha vendt fredelig hjem og det skal ha vært ”ingen Voldsomheter”. Drammen Tidende hadde fått informasjon om det andre toget fra annet hold, og at det senere skal ha vært uro igjen. Nå skal folket ha ønsket ”Afsættelsen af nogle i Spidsen for Regjeringen staaende Mænd, Storthingets hastige Opløsning, og Kongens imiddelbare Deeltagelse i Landets Styrelse.” I utlandet hadde man også fått med seg ryktene. I denne notisen om bondeurolighetene er det ikke noen henvisning til norske aviser, og siste kommentar i Drammen Tidende om denne 174 Den Norske Rigstidende, lørdagen 19. september 1818, Numero 75, s. 1. 175 Steen, På fallittens rand, s. 275-276. 48 saken er at ”Udlænderene ere sandelig bedre underrettede end vi selv ere det!” 176 I Christiania Intelligentssedler har jeg ikke funnet noe om bondetogene i september eller de første dagene av oktober 1818. Myndighetene fryktet også at uroen ikke hadde gitt seg, og det var satt ut militærposter. Den siste militærposten ble kalt hjem igjen i overgangen mellom september og oktober. 177 Statsrådene og statholderen dro ned til Akershus den 15. september der bøndene satt arrestert for å høre ”de indbragte Almuesmænd Andragende.” 178 Presten Jacob Neumann skrev til Pavels at statsrådene og stortingets presidenter hadde kommet for å snakke med bøndene. Myndighetspersonene hadde overbevist de fleste bøndene om deres ”Daarlighed”. Men det var også bønder som forlangte ”Erstatning for den Skade de i de sidste Aar havde lidt og 3 Aars Skattefrihed.” 179 Ole Olsen Kolbjørnstøen skal ha vært en av dem som var blitt valgt til å føre ordet for sine bygdefolk. Han skal da ha kommet med upassende kommentarer. Kolbjørnstøen skal selv også ha innrømmet å ha ”været noget ubesindig i sin Tale”. 180 Det kan se ut til at myndighetene var nysgjerrige på hvorfor bøndene hadde gått inn, og nøyde seg ikke bare med forhørskommisjonen som ble satt ned, men ville ha mer øyeblikkelig svar. Sogneprest Neumann beskrev for Pavel i brev datert 18. september hvordan det første bondetoget ble mottatt av innbyggerne i Christiania: Man delte seg i Christiania for Bønderne og imod Bønderne. Pøbelen ønskede de vilde komme, skjøndt dog Ingen vidste, hvad de egentlig vilde. De Fornuftige ønskede man vilde holde dem borte, da de, skjøndt ubevæbnede, kunde være farlige i Samfund med Lakkegadens og Grønlands fordervede Beboere av hvis Brendevinskrukker let Tøiledløshed og et formeligt Oprør kunde fremvælde. I Slutningen af Ugen loe man og alt gik igen i sin gamle Orden. 181 Man skal i Christiania ha delt seg i to når det gjaldt saken om bøndene. Den ene parten, ”pøblene”, ønsket at bøndene skulle komme tilbake selv om man ikke visste hva de skulle gjøre. Den andre parten ønsket at bøndene skulle holde seg tilbake, antageligvis fordi de nettopp fryktet hva slags konsekvenser dette kunne få. Bøndene oppnådde ikke noe økonomiske lettelse med bondetogene. Reinton skriver imidlertid at etter bondetogene var det for en periode slutt på utpantingene. Med Hol som eksempel, skriver han at det som ikke hadde blitt betalt inn av skattene i 1818 ikke ble endelig 176 Drammens Tidende, 2. oktober 1818, no 78, 2. årgang, s. 2-3. 177 Lindbæk, Stattholder Carl Mörners brev til Carl Johan 1816-1818, s. 337. Brevet er datert 3. oktober 1818. 178 Hoel kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonens protokoll 25. september 1818 folio 36a-36b og billag til forhørskommisjonen, Referat Numero 15, (Numero 2612 – 2 Dep 1818.) Side 2 i dokumentet erklæring fra 15. oktober 1818 fra Berg, Sem og Flock. 179 Anker, Thor, ”Bondeoprøret i 1818 opplevet av sogneprest i Asker Jacob Neumann (1772-1848)”. i Arnstein Kirste (red.), Asker og Bærum historielag 1996 (3): 227. Anker siterer brev fra Jacob Neumans til Pavels 18. september 1818. 180 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonens protokoll 25. september 1818, folio 36a-36b. 181 Anker,” Bondeoprøret i 1818”: 227. Anker siterer brev fra Jacob Neumann til Pavels 18. sept. 1818. 49 innbetalt før i 1821. Bøndene hadde videre problemer med å betale skattene og Reinton skriver at skatteproblemene ikke var løst etter dette, og i 1820-årene var det igjen strenge utpantinger. På innskuddet til Norges Bank for 1820-1821 var det igjen lang liste over manglende betaling. I årene etter dette bedret forholdene seg noe og den verste krisen for amtet skal ha vært over i 1823. 182 De rettslige følgene av bondetogene Myndighetene tok bondetogene alvorlig og var ikke fornøyde selv om urolighetene var over. Steen skriver at når man tenker på hvor alvorlige trusler som hadde kommet med ”bøndenes ord om ny regjeringsform og enevelde, virker det snarest forbausende at øvrigheten behandlet saken med den største varsomhet.” 183 Det ble satt ned tre etterfølgende kommisjoner som jeg vil redegjøre for nedenfor. Til slutt endte saken om bondetogene i Høyesterett hvor dom ble avsagt i 1826. Lover og forordninger Etter 1814 og grunnloven, var fortsatt Christian 5.s norske lov fra 1687 og en rekke forordninger og lignende kongebud fra de siste 127 årene, en del av lovverket. Det var snakk om arbeidet til en ny lovbok, men dette arbeidet strandet. 184 Christians femte lov hadde strenge lover om opprør: Hvo, som giør noget Oprør, samler, eller værver, Folk inden, eller uden Lands, giør Stæmpling enten med Indlændiske, eller Udlændiske, imod Kongen, eller Kongens offentlige Fiender enten med Raad, eller Daad, bistaar, være lige Straf undergiven. 185 Forordningen av 5. juli 1765 ble særlig viktig i rettforfølgelsen av de tiltalte etter bondetogene. Denne forordningen sa: Fr. Hvorved al utilladelig Forsamling og Sammenkaldelse af Almuen i Norge paa det alvorligste forbydes. Gr. Endeel af Bønderne paa nogle Steder i Norge have, isteden for med Sømmelighed og ved nogle faa Udskikkede at lade deres Anliggende frembringe, paa nogen Tid i stor Mængde forsamlet sig, ja endog, deels ved Budstikke, deels ved Bud og Breve, sat Almuen Stævne til en vis Tid og Sted, hvorved lettelig endeel Uorden kan foraarsages. Da Saadan Adfærd er aldeles stridende imod Loven og Anordningerne, bliver hermed al saadan Almuens utilladelige Forsamling paa det alvorligste forbudet og afskaffet, ligesom og 182 Reinton, Lars, Folk og fortid i Hol, s 30-32. 183 Steen, På fallittens Rand, s. 278,og 281. 184 Dyrvik, ”Frå Lofthusreising til bondepolitikk”: 97. 185 Christian femte lov, 6 bok, 4 cap. 3. artikkel. Dette medførte straff hvor man: ”have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis. Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage. Undkommer Misdæderen, og ikke kand lide paa Legemet, da bør Straffen at skee paa hans Billede og Efterlignelse. Er Misdæderen af Adel, eller højere Stand, da skal hans Vaaben af Bødelen sønderbrydis, og alle hans Livs Arvinger miste deris Stand og Stamme.”: www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5_06_04.html (21. april 2009) 50 ingen herefter, tvertimod Loven, maae understaae sig uden vedkommende Øvrigheds Befaling at sammenkalde Almuen enten ved Budstikke eller paa nogen anden Maade, alt under Straf paa Livet eller med Fæstnings Arbeide i Jern efter Sagen Beskaffenhed. 186 Denne forordningen kom i sammenheng med urolighetene rundt ekstraskattene i 1760-årene. Forordningen bestemte at ingen fikk lov til å kalle sammen allmuen ved budstikke eller på noen annen måte. Denne forordningen ga i følge historikeren Nils Rune Langeland ”ein skarpare definisjon av offentleg ro og orden.” Langeland argumenterer for at det ikke fantes noen egentlig forsamlingsfrihet i Norge, og at offentlig agitasjon og folkemøter var forbudt. Opprørsparagrafet (§ 99) i Grunnloven fra 1814, som er beskrevet ovenfor, satte som grenser for når myndighetene kunne bruke militærmakt. Det var derfor et ubestemt rettslig rom her hvor bøndene i 1818 ikke hadde forsamlingsrett, men hvor også myndighetene hadde restriksjoner på å oppløse en potensiell opprørsituasjon. Dette ble et dilemma når saken om bondetogene skulle bli behandlet i Høyesterett. 187 I Norge var det strenge lover om pass som man skulle bære med seg når man forflyttet seg eller reiste rundt i landet. I 1805 ble det bestemt at det i byene var politimester og landet fogden som skulle utstede pass, og i 1808 kom det standariserte rettningslinjer hva et pass skulle innholde av informasjon. 188 Det virker ikke som kommisjonene var særlig opptatt av om bøndene hadde brakt med seg pass eller ikke, men det dukker til tider opp i forklaringer. Forhørskommisjonen Regjeringen nedsatte en forhørskommisjon. Den skulle avhøre bøndene som hadde blitt arrestert. Kommisjonen ble satt på Akershus festning hvor bøndene satt i varetekt. Kommisjonen hadde tre medlemmer, justitiarius Berg, overauditør Sem og brigadeauditør Flock. I tillegg hjalp stortingsmann og sorenskriver Jens Gram til i arbeidet. Medlemmene av forhørskommisjonen startet arbeidet allerede den 15. september 1818. Den skulle ”anstille Undersøgelse af de i Varetægts Arrest hertil indbragte LandAlmuesmænds Hensigter ved at samle sig i adskillige hobe.” 189 De forhørte alle som hadde blitt arrestert, og i tillegg et fåtall andre som ble innkalte fordi kommisjonsmedlemmene mente at de kunne ha opplysninger i saken. Allerede den 24. september var de rundt 300 bøndene avhørt. Nesten alle de arresterte 186 Smith, Peter Herslev, Kongelige Forordninger og aabne Breve samt andre trykte Anordninger: 1755-1800, bind 2. Christiania: Wulfsberg 1824, s. 105. Forordning av 5. juli 1765. 187 Langeland, Siste ord. 1814-1905, s. 211-212. 188 Opsahl, Erik og Sølvi Sogner, I kongenes tid, 900-1814 i Knut Kjeldstadli Norsk innvandringshistorie, bind 1, Oslo: Pax 2003, s. 244. 189 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, beskrivelse av forhørskommisjonens ordre 15. september 1818, folio 1a. 51 ble sendt hjem og uten noen vakt. De som ikke hadde penger eller mat (levnetsmidler) fikk også med seg nødvendige midler for å komme seg hjem. 190 Det var allerede bestemt fra starten av at de man trodde hadde blitt truet til å delta ”uden at have gjort sig skyldige i anden Brøde”, skulle sendes hjem igjen. 191 Dette vitner om at mistanken om at trusler hadde vært en del av samlingen var der fra begynnelsen av. Bøndene ble dimittert fortløpende etter at de var blitt avhørt med pålegg om å vende hjem med en gang uten å organisere samlinger. 192 Bare fem mann ble av ulike grunner holdt igjen. Fire av dem ble etter hvert løslat mot kausjon, og bedt om å vende rolig hjem. 193 At innhøstningen stod for døren, skal også ha vært en av årsakene til at forhørskommisjonen satte fri bøndene som de ikke mente hadde gjort annet enn å følge med. De mente at forsømmelse av innhøstningen bare ville forverre kårene til bøndene. De mente også at det ville virke beroligende på allmuen å se at deres fedre og venner vendte hjem. 194 De kan ha fryktet at uroen ville blusse opp igjen. Forhørskommisjonen avsluttet sitt arbeid i desember 1818. De foreslo at det skulle nedsettet en undersøkelseskommisjon. Medlemmene i forhørskommisjonen listet opp rundt femti personer som de enten mistenkte for å ha noe med uroen i gjøre eller hadde opplysninger som kunne være til hjelp. 195 Undersøkelseskommisjonen Den 4. januar 1819 ble undersøkelseskommisjonen satt ned. I kommisjonen satt justitssråd og sorenskriver over Eiker, Modum Sigdal J. Wulfsberg og regiment kvartmester, auditør og sorenskriver i Rakkestad H. Chr. Smith. Wulfsberg ble i følge Yngvar Nielsen regnet som landets første inkvisitor. 196 Dens funksjon var å gjøre ”nærmere Undersøkelse af Hensigten med de i sidstafvigte Sommer stedfundne Sammenløb af Almuesmænd”. 197 De forhørte flere hundre personer fra Hallingdal, Valders, Land, Ringerige, Modum, Krødsherad, Lier og Nes, Ringsaker og Vang på Hedmarken. Bøndene fortalte i forhør her blant annet i detalj hvordan de hadde samlet seg da man hørte trusselen om andre bygder skulle tvinge dem til å gå med, 190 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 258. 191 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, billag Numero 1 til forhørskommisjonen, brev datert 15. september 1818 fra Carl Mörner, Jarlsberg, Trechow, Diriks og Motzfeldt til medlemmene av forhørskommisjonen. (bilaget ligger bak i protokollen) 192 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen 15. september 1818, folio 1a-1b. 193 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen 2. oktober 1818, folio 39b-40a. 194 Hoels kommisjon, pakke 5, dokumentet ad J. Numero 3196 (29. Septb. 1818, Numero 2498 – 2. dep. 1818), brev fra medlemmene i forhørskommisjonen datert 25. september 1818 til den kongelige norske regjering. (siste dokument i pakke 5) 195 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen 4. desember 1818, folio 42b-45a. 196 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 259. 197 Hoels kommisjon, pakke 3, avskrift av Kongelig reskript for undersøkelseskom., 2.hefte s. 153. 52 og også hvordan de hadde skrevet søknader. Det kom også frem opplysninger om hvem som kunne være ledere og spilte en større rolle i uroen. Den 6. november 1819 kom kommisjonsmedlemmene med et forslag hvor de gav råd om å sette de som var antatt for å ha vært ledere under tiltale. 198 Domskommisjonen Anbefalingen fra undersøkelseskomisjonen ble fulgt og det ble satt ned en domskommisjon som skulle granske og dømme i saken mot 17 navngitt menn. Det var åtte menn fra Hallingdal, fem fra Hedemark, tre fra Valdres og en fra Ådal. Halvor Hoel var en av de 17 mennene, men det hadde som sagt vært tvil om han skulle tas med. Hoel skal allerede ha vært satt under tiltalte på grunn av de opplysningene som hadde kommet frem om hans antatte rolle i bevegelsen. Nå ble hans sak satt i sammenheng med de andre og ble satt under den samme domskommisjonen som de andre 199 To til kom med i løpet av domskommisjonen arbeid, så til slutt var det 19 tiltalte. 200 Medlemmene av domskommisjonen begynte arbeidet sitt tidlig på året 1820. Den bestod av sorenskriver Christopher Weidemann og regimentskvartermester og auditør Johan Caspar Preus, i tillegg til aktor Sørensen og de tiltaltes forsvarsadvokater, blant annet Conrad N. Schwach. Like etter ble kommisjonens arbeid stillet i bero inntil Høyesterett på kongen befaling hadde uttalt seg om lovligheten av å nedsette en særskilt domskommisjon i en sak som dette. I februar 1820 slo Høyesterett fast at kommisjonens arbeid var lovlig og at dens dom skulle kunne ankes inn til Høyesterett av begge parter. Arbeidet ble like etter tatt opp igjen. 201 Medlemmene av domskommisjonen foretok på nytt omfattende forhør i flere bygder. De arbeidet både i Christiania og reiste også rundt i bygdene og tok forklaringer der det hadde vært uro. Oppgaven til kommisjonen var å ”behandle og derefter paakjende en Sag angaaende en Deel Personers Forhold i Anledning af det i Sommeren 1818 stedfundne Sammenløb af LandAlmuesmænd”. I sammenheng med dette skulle de også undersøke og dømme hvorvidt Halvor Hoel hadde gjort seg skyldig i majestetsforbrytelse og landsforræderi. 202 I løpet av den 198 Hoels kommisjon, pakke 5, dokumentet Numero 3029 - [?] dep. 1819 A (8de November 1819), brev fra medlemmene i undersøkelseskommisjonen, Wulfsberg og Smith, datert 6. november 1819 til ”Deres Majestæt Kongen!”. (nest siste dokument i pakken) 199 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 259. Steen, På fallittens Rand, s. 279. 200 Oversikt over de 19 tiltalte, med kort informasjon over dem, og tiltalte og dom i domskommisjonen: se vedlegg 6. 201 Steen, På fallittens rand, s. 279. 202 Hoels kommisjon, pakke 1, domskommisjonens ordre beskrevet av kommisjonsmedlemmene, s. 1-2. 53 tiden kommisjonen arbeidet foretok de mange forhør av vitner og andre som man mente hadde opplysninger i saken, i tillegg til dem som var mistenkte. Det ble foretatt forhør både for å fastsette skyldspørsmålet til de tiltalte, og de tiltalte førte også egne vitner for å bevise sin uskyld. Medlemmene i domskommisjonen var særlig ute etter opplysninger om hvem som hadde skrevet og underskrevet søknader, hvem som hadde reist rundt og fått bøndene til å gå, og hvem som hadde vært opphavsmenn og koordinert bevegelsen i de ulike bygdene. De var også ute etter opplysninger om det hadde vært kontakt med utvalgte stortingsmennene, og i så fall hva slags kontakt bøndene hadde hatt med dem. 203 Sverre Steen mener spørsmålene som ble stilt var forsiktige. Han spekulerer derfor i om domskommisjonen var mer interessert i ”overflatebevegelsene – hvem skrev hva og hvor, og hvem som brakte bud – enn i uroens dypere årsaker og bevegelsens organisasjon.” 204 Jeg er i stor grad enig i denne betraktningen, samtidig vil jeg understreke at det er stor forskjell i hvor detaljerte forklaringer var. Flere av dem som forklarte kom med utfyllende forklaringer. Noen av dem kom også med alvorlige anklager og graverende opplysninger om de tiltalte. Ikke alltid kan disse opplysningene bekreftes av andre så om de var sanne er ikke alltid lett å fastslå. I tillegg kom det også fram at det skal ha vært uvennskap mellom utvalgte vitner og noen av de tiltalte. Mange av de som ble avhørt hadde også blitt avhørt i de to foregående kommisjonene, dette gjør at det ikke er alltid like mye informasjon å hente forhørene. De tiltalte ble også avhørt igjen. Både medlemmene i kommisjonen, aktor og forsvarsadvokatene stilte spørsmål. Domskommisjonen felte sin dom den 17. juli 1821. Halvor Hoel og Peder Aske ble begge frifunnet for majestetsforbrytelse, men Peder Aske ble dømt etter forordningen 5. juli 1765 til et halv års festningsarbeid. Ole Olsen Berg og Østen Ormerud, begge fra Hallingdal, og dømt til to års festningsarbeid, andre fikk fra fire til åtte måneders festningsarbeid. Andre fikk 20 til fem dagers fengsel på vann og brød. Alle, bortsett fra en (Lars Bjerke), måtte betale saksomkostninger. 205 Høyesterettssaken Saken ble videre anket, både av en del av dem som var dømt i domskommisjoen, og av Majestetsforbrytelse og landsforæderi, ”crimen læsæ majestatis & perduellionis”; Se Christians V’s lov sjette bok, kapittel 4. 203 Steen, På fallittens rand, s. 280. 204 Steen, På fallittens rand, s. 280-281. 205 Se vedlegg 6. 54 myndighetene. 206 Høyesterett var ferdig med saken i 1826 og dommen falt den14. mars. De fleste ble dømt til festningsarbeid i fra et til tre år og i tillegg måtte de betale saksomkostninger på mellom 500 til 900 spesidaler hver. 207 Halvor Hoel ble også dømt. Han fikk et års festningsarbeid. De dømte ble imidlertid benådet av kongen den 10. oktober samme år til langt midlere straffer. Kongen benyttet seg av sin rett fra Grunnloven til å formidle straffene. Det ble argumenter for at kongen hadde gjennomgått sakene og fundet de at vedkommende Domstols afsagte Dommer byggede paa Retfærdighed og overeenstemmende med Lovens Bud, men i Betragtning af at flere at de Domfældte have været underkastede Arrest i længre eller kortere Tid og at de ved denne og ved deres Anger have afsonet Feiltrin, der lykkeligtviss ikke have medført for det Offentlige farlige Følger, paa Grund af de af Regjeringen øieblikkeligre trufne kraftige og hensigtsmæssige Forholsregler, for at forskagge Statens Embetsmænd den fornødne Agtelse, og at at sikkre Nationalforsamlingen for enhver ulovlig Paavirkning, saa vil Hans Majestæt, der i Statens nærværende rolige og lykkelige Stilling og i dens Borgers Kjerlighed for Ret og Pligt finder en nu Grund til Medlidenhed mod de Vildfarende[.] De dømte skulle nå istedenfor festningsarbeid ”hensættes i Sognets Arresthuus, eller hvis dette ikke haves, i nærmeste Kjøbstads Arbeidsanstalt eller Fængsel”. 208 Høyesterett viste sin behandling av denne saken, som beskrevet i kapittel en, forståelse for at allmuen var frustrert. Innholdet i budstikkene og lignende ble brukt under høyesterettssaken for å finne ut om formålet bak disse togene og om hensikten var å styrte regjeringen eller ikke. 209 Dommerne var derimot ved domsavsigelsen enig om at de fleste som reiste til Christiania ikke hadde hatt i sinnet å velte staten. Allikevel mente dommerne all allmuen ikke hadde rett til å gå frem på ulovlig vis slik de hadde gjort og skjerpet straffene til de tiltalte. 210 Carl Johan altså grep inn og benådet og kuttet ned på straffene. De dømte måtte imidlertid fortsatt betale saksomkostninger, og dette skal for mange ha vært vanskelig å gjennomføre. En av dem som ble rammet var Gjermund Gullsteen. Han måtte gå fra gården 206 Seks av de 19 som var tiltalt i domskommisjonen, ville egentlig ikke anke dommen.: Gunnerusbibilioteket, Commissions Domsacten i Saken angaaende Almue-Urolighederne i 1818: 2den Deel, XA, Fol. 468, side 15101518. 207 Langeland, Siste ord. 1814-1905, s. 216. 208 Straffene ble nå arrest for Halvor Nielsen Hoel i en måned, Peder Hansen Aske i tre måneder, Ole Morstensen Caulum i to måneder, Ole Wernsten Klungseth i to måneder, Ole Olsen Berg Kniplingsdunken i tre måneder, Østen Olsen Ormerud i tre måneder, Iver Nielsen Skagnæs i tre måneder, Frederik Torkildsen Lehne i en måned og Erik Olsen Thormosgaarden i 10 Dage. Musketeer Harrald Arnesen Aasen fikk straffen ”eensomt Fængsel i 10 Dage.”Ole Iversen Kinneberg, Arne Arnesen Heje, Christen Haraldsen Stuegaarden, Ole Mikkelsen Stuegaarden, Gjermund Knudsen Guulsteen, Poul Olsen Nedremyhr, og Engebret Sevadsen Thoen ”eftergives den dem idømte Straf af Fængsel paa Vand og Brød i respective 20, 10 og 5 Dage.”: Hoels kommisjon, pakke 4, brev fra den kongelig Norske Statssecretairiat i Christiania, dateringen viser til 10. oktober 1826. Ligger under arkivverkets skilleark: ”Halvor Hoels sak 5. Forskjellige dokumenter” 209 Langeland, Siste ord.1814-1905, s. 213-214. 210 Langeland, Siste ord. 1814-1905, s. 214 og 216. 61 Hvordan søknader tok form I forklaringene etter bondetogene har jeg funnet flere beskrivelser av hvordan søknader kom i stand og hvordan de ble skrevet. Dette gjelder særlig søknader skrevet på vegne av ofte et eller flere sogn, eller prestegjeld. Jeg vil her gå gjennom de mest detaljert og innholdsrike beskrivelsene av hvordan søknader kom i stand. Søknaden fra Ådal i Ringerike Sommeren 1818 var mange av allmuen fra Ådal i Ringerike samlet på Wiger ved Ådals kirke på grunn av ombyggingen av en prestestue. På denne samlingen var det snakk om at man ville levere inn en søknad om lettelse i skattene og en utvei for å skaffe seg pengelån. Det ble bestemt at gårdmennene Iver Skagnæs og Ole Findsand skulle forfatte en søknad og reise til Christiania med den. 228 Det ble skrevet en fullmakt som ble underskrevet av flere. Samtidig ble det avtalt at ”de først skulde tale med Øvrigheden om Sagen.” 229 Ved å ha en fullmakt ville de vise at det var allmuens ønske og at de hadde deres tillatelse til å snakke på deres vegne. Lensmann Peder Øvrevolden i Ådal var også til stede på samlingen på Wiger. Iver Skagnæs skal ha argumentert for at man burde søke om at Sebbelows plan burde vedtas. Lensmannen hadde på sin side argumentert for at man bare burde søke om pengelån, men [d]ette sidste var Iver Skagnæs ei tilfreds med, hvorfor Deponenten [Øvervolden] og flere forsloge at man skulde søge om at enkelte Dele af Sebbelovs Plan maatte antages, men dette faldt ei heller Iver Skagnæses Bifald. Endelig blev man enig om at formaae en Embesmand til at skrive en for Almuen passende Ansøgning, og i saadan Hensigt blev Iver Skagnæss valgt til at reise til en af Øvrigheden for at faae Ansøgning skrevet og videre at reise med den til Christiania. Deponenten som ikke ansaa Iver for at være den saaledes skikkede Mand hertil, foreslog da, at Ole Findsand skulde følge med, hvilket ogsaa blev vedtaget. Den forsamlede Almue skrev nu sine Navne paa et Stykke Papiir, hvilket skulde ansees som et Slags Fuldmagt for de Afsendende. Deponenten som intet syntes om Forslaget vilde ei underskrive og gik derfor ud af Huset, men da han kom ind igjen fandt han, at man havde skrevet hans Navn, og han lod det da blive staaende. 230 Øvrevolden var klar på at han mente at Skagnæs ikke var den rette til få et slikt oppdrag, og han var også med på å ta avgjørelse om søknadens utforming. Etter samlingen gikk Skagnæs og Findsand til Fogd Thams som skal ha fratatt dem fullmakten og fortalte ”at deres Foretagende vilde være til ingen Nytte”. 231 Både lensmannen og fogden ble rådspurt og dette kan vitne om tilliten allmuen hadde til dem. Iver Skagnæs forklarte at da de tok kontakt med fogden skal han ha advart dem om å gå inn til Christiania og levere søknaden. De kunne da 228 Iver Skagnæs ble senere tiltalt og dømt for sin deltakelse i bondetogene. 229 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Mogensen Findsand 17. juni 1819, 5. hefte s. 447-448. 230 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Peder Øvrevolden 15. juni 1819, 5. hefte s. 419-424. 231 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Mogensen Findsand 17. juni 1819, 5. hefte s. 447-448. 62 vente å bli arrestert eller verre. Fogden hadde fortalt dem om en søknad fra Asker sogn ”der var saa gal saa de havde truet at gaae ind med Storm mod Storthinget.” Det virker som at årsaken til at fogden advarte dem om å levere inn søknad nettopp var på grunn av søknaden fra Asker, og at en slik gjentakelse kunne føre til at myndighetene grep fatt i det. Etter hvert skal fogden ha sagt at han hadde advart dem og at de nå fikk de gjøre hva de ville. 232 Fogd Thams ble også forhørt om Skagnæs’ og Findsands besøk og deres anmodning om at han skulle skrive søknad for dem. Thams forklarte at han hadde sagt til dem at det var urimelig å gjøre ansøkning for mennesker som ikke var tilstede og kunne underskrive den selv. 233 På tross av fogdens advarsler reiste Skagnæs og Findsand senere inn til Christiania. I Christiania skal de ha skrevet en søknad i allmuens navn. 234 Søknaden skal i følge Findsand gått ”ud paa Pengelaans Erholdelse og Lindring i Skatterne, tillige angikk Antagelsen af Sebbelows Plan angaaende Pengevæsenet.” 235 Skagnæs hadde imidlertid en mer detaljert forklaring og fortalte at i Presterud i Bærum skal de ha sett en søknad som stod slått opp på veggen om antagelse av Sebbelows plan. De hadde fått skrevet en kopi av søknaden. 236 Det ser ut til at det var nettopp denne søknaden fra Asker sogn som Thams hadde advart dem mot. Skagnæs mente at den ikke inneholdt ”saadanne Ting som Fogden havde omtalt.” De skal ikke ifølge Skagnæs ha gjort store forandringer på søknaden, bortsett fra å bytte sted til Ådal anneks fra Asker sogn, og å føre inn at trelasthandelen var stanset. 237 Denne søknaden skal de ha brakt med til stortingsmann Jens Gram, president i odelstinget, ”men han sagde dem, at det var for sildig at indlevere nogen Ansøgning hvorfor han ikke kunde medtage den. 238 Senere trakk Ole Findsand deler av forklaringen og sa at første gang de var i Christiania var Iver Skagnæs ikke sammen med han da han gikk til sorenskriver Gram, men strax derpaa fulgte de begge [Findsand og Skagnæs] ad til Storthingsmændene Sebbelow, Consul Isaachsen og Lieutenant Hoel, hvilke Samtlige sagde dem, at deres medhavende Ansøgning, hvilken de bad om at maatte medtages til Indlevering i Storthinget, ville formeentlig være uden Nytte, da den i al Fald kom for sildig, dog modtog Lieutenant Hoel Ansøgningen med Løvte at gjøre Forsøg i saa Henseende. Mere kan Deponenten ikke erindre blev talt enten af Lieutenant Hoel eller de øvrige benævnte Storthingsmænd. 239 For undersøkelseskommisjonen forklarte Findsand at søknaden ikke ble levert inn, for domskommisjonen forklarte han at Jacob Hoel hadde tatt den imot. Årsaken til at de skal ha henvendt seg til Sebbelow og Isaachsen var 232 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Iver Skagnæs 18. juni 1819, 5. hefte s. 460-461. 233 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. fogd Jacob Thams 17. juni 1819, 5. hefte s. 454-456. 234 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Mogensen Findsand 17. juni 1819, 5. hefte s. 447-448. 235 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Ole Mogensen Findsand 9. juni 1820, s. 713715. 236 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Iver Skagnæs 18. juni 1819, 5. hefte s. 461-462. 237 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Iver Skagnæs 19. juni 1819, 6. hefte s. 484. 238 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. av Ole Mogensen Findsand 17. juni 1819, 5. hefte s.448449. 239 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Ole Findsand 9. juni 1820, s. 713-714. 63 for at faae nogen Kundskab om hvorledes den af Sebbelov udfordigede Plan til nye Bankog Pengevæsen kunde ventes antagen, og Anledningen dertil var, at man [?] havde hørt tale om at man efter denne Plan skulde kunne slippe for at udrede den saakaldte Sølvskat, hvorfor Deponenten og Iver Skagnæs ved en af dem forfattet Ansøgning blandt andet havde andraget paa, at i det mindste noget af Planen maatte blive fulgt, men den her ommeldte Ansøgning blev ei indleveret. 240 Skagnæs og Findsand skal i Christiania ha kjøpt en utgave av Sebbelows plan for bygdas regning. Den skal ha sirkulert blant bygdefolkene da de kom hjem. 241 En måneds tid etter dette hadde de blitt kontaktet av bygdefolk og bedt om å reise inn for å høre om det var noe svar på søknaden. Da de kom til Christiania henvendte de seg til Jacob Hoel som fortalte at han hadde levert inn søknaden, men at det ikke var noe svar fordi ”[m]an havde anseet det for et Opdigt af nogel faae Personer.” 242 Allmuen og Findsands og Skagnæs’ arbeid for å få skrevet og innlevert søknaden, forteller om hvordan bøndene gikk frem når de skulle skrive søknad og viser at bøndene samarbeidet om å få søknader i stand. Det viser også hvordan bøndene tok aktiv kontakt med stortingsmenn for å få hjelp. Forklaringene viser hvor viktig samlinger, slik som bygdefolkets arbeid med å bygge om prestestua på Winger og samlinger på kirkebakken og andre steder var for bøndene. Dette er noe jeg finner igjen senere når bøndene planla å reise samlet til Christiania i bondetog. En stund senere etter at Findsand og Skagnæs hadde kommet hjem, ble ”det atter omtalt efter Gudstjenesten ved Aadals Kirke, at man vilde sende Deponenten [Ole Findsand] ind igjen for at prøve om det kunde nytte at gjøre en nye Ansøgning.” Findsand forklarte at han hadde ikke selv vært til stede ved kirken da dette ble planlagt, men allmuen skal ha lagt sammen til niste og reisepenger. Findsand reiste inn til Christiania og på veien dit møtte han noen menn fra Ringerike, og da de kom inn til byen møtte de bønder fra Hedmark, Valdres, Hallingdal og flere bygder. Hedmarkingene hadde skrevet en søknad som Findsand og hans reisefølge fra Ringerike også skrev under på. 243 Dette var søknaden som ble levert inn til Stortinget 22. juli. Findsand gav også en kort beskrivelse av at det kom forslag om å la søknaden bli satt inn i Christiania Intelligentssedler hvor alle skal ha vært med å betale noen skillinger for trykkingen i avisen. 244 Mer om denne søknaden kommer nedenfor. 240 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Findsand 17. juni, 5. hefte s. 452-453. 241 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Iver Skagnæs den 30. juni 1820, s. 1073-1074 (forhøret startet s. 1064). 242 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Iver Skagnæs 18. juni 1819, 5. hefte s. 463. 243 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. av Ole Mogensen Findsand 17. juni 1819, 5. hefte s. 449. Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Ole Findsand 9. juni 1820, s. 716. 244 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Mogensen Findsand 17. juni 1819, 5. hefte s, 449450. Ole Findsands navn finnes under søknaden trykt i 27. juli i Christiania Intelligentssedler. 64 Søknad fra allmuen i Ål i Hallingdal Fra ålingene ble det skrevet flere søknader til Stortinget i 1818. Ved St. Hans skal Tollef Opsata fra Ål ha fått Marten Wigers ”til at skrive en Ansøgning til Storthinget om nogen Forlindring i Skatterne og at forestille den Nød og Trang som var i Bygden ved Udpantninger og Auction m. m.” Denne søknaden skal også ha blitt underskrevet av folk fra Ål, Torpo og Holes anneks. Ole Aalbjørnsen Dok, gårdmann fra Ål, og Even Leknæs fra Flå tok søknaden med seg til Christiania. Da Ole Dok kom tilbake fra hovedstaden hadde han fortalt at han og Even Leknæs hadde fått underskrevet en ”anden Forestilling hvilken tilligemed Ansøgningen blev indleveret i Storthinget”. Ole Dok skal ha brakt med en kopi ”af det saaledes i Christiania skreven og indleverede Papiir”. Tollef Opsata hadde forstått Ole Dok dit hen at han hadde fått denne andre søknaden fra Jacob Hoel på gata. 245 Ole Dok forklarte seg om søknaden som kom til dem i Christiania. Mens de var i Christiania fikk Even Leknæs endnu et Papiir, der omtrent indeholdt det samme som Ansøgningen, men var fremsadt paa en anden Maade, hvilket Papiir fælleds med Ansøgningen blev leveret i Storthinget. Even Lecknæss sagde ikke med ren Benævnelse af hvem han havde faaet dette sidst meldte Papiir, men Deponenten [Ole Dok] kunde forstaae af ham at han havde faaet det af Lieutenant Hoel [Jacob Hoel], og Even havde en Copie af Papiret, af hvilken han igjen gav Deponenten en Afskrivt som denne bragte hid med sig til Sognet. I Christiania skal de ha vært inne hos stortingsmannen Jacob Hoel. Even Leknæs skal da ha spurt Jakob Hoel om hvordan det gikk i Stortinget, og Jacob Hoel ”gav ham Underretning”. Ole Dok forklarte at han og Even Leknæs også var på galleriet på Stortinget, og at flere stortingsmenn, blant annet Sebbelow skal ha kommet bort og snakket med dem. 246 Det skal ha vært deputasjon av bønder som var tilstede på galleriet 23. juli og 8. august i anledning søknadene datert 22. juli og 6. august. Begge gangene ble det stemt over blant stortingsmennene over om fellessøknaden fra bønder skulle leses opp eller ikke. Bøndenes deltakelse og ønske om å være tilstede vitner om deres politiske deltakelse. Verken navnet til Ole Doks eller Even Leknæs’ navn er å finne i søknadene datert 22. juli og 6. august. 247 Doks og Leknæs brakte både underretning og søknad tilbake fra Christiania. Gjennom møte med andre som skrev og leverte inn søknader så bøndene at det var flere som ønsket endringer. Senere i august skal det ha blitt skrevet enda en søknad i Ål, på gården Sata. Søknaden var datert 24. august. 248 Tollef Opsata og Ole Dok skal ha vært forfatterne og skolemester Elling Olsen Houg 249 skal ha skrevet søknaden ned. For inspirasjon til dette 245 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Tollef Nielsen Opsata 30. mars 1819, 3. hefte s. 279-281. 246 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Aalbjørnsen 30. mars 1819, 3. hefte s. 282-283. Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Ole Aalbjørnsen Dock 30. mai 1820, s. 517 (forklaringen starter s.513). Søknaden som Ole Dok og Even Leknæs brakte med seg til Christiania har jeg ikke klart å finne. 247 Se vedlegg 2. 248 Reinton, Folk og fortid i Hol: Frå 1815 til vår tid, s. 24. 65 betjente Deponenten og Ole Dok sig deels af en Copi af den Ansøgning som Marten Wigers havde skrevet og deels af Copien af det i Christiania skrevne Document hvoraf Ole Dok havde hidbragt Copie. Elling Houg og Arne Aslesen Arnegård skal ha reist med søknaden til Christiania. 250 Dette var ved det første toget og da de kom til Christiania de tatt inn til politiforhør. Elling Olsen Houg forklarte her at denne søknaden hadde kom i stand fordi presten Leiit i Ål prestegjeld hadde frarådet allmuen som hadde samlet seg i sognet hans fra å gå med i bondetog. Presten hadde klart å overtale dem til heller å skrive en ansøkning. På veien til Christiania hadde Elling Houg gått forbi flere bondefolk på Sundvollen og Krokskogen som hadde sagt at de var på veien til byen. Hvorfor bøndene skulle til byen hevdet Elling Houg at han ikke visste, og han nektet for å stå i forbindelse med dem. 251 Aktive stortingsmenn Stortingsmenn skal ha spilte en aktiv rolle i søknader til Stortinget. Dette brøt med datidens ideal for stortingsmenn som var basert på dommeridealet. Stortingsmennene skulle handle uavhengig av velgerne, være helhetsorientert og arbeide for det beste for hele landet og ikke for særinteresser. Stortingsmennene skulle ta avgjørelser rasjonelt uten andre følelser enn fedrelandskjærlighet. 252 Det er flere eksempler i stortingsforhandlingene fra 1818 på at stortingsmenn leverte inn søknader på vegne av folk fra sitt hjemsted. 253 Som allerede beskrevet i kapittel to dannet det seg en opposisjon med stortingsmenn som Sebbelow, Isaachsen, Flor og Jacob Hoel, og også den ”hemmelige klubben” som Sebbelow skal ha stått i spissen for. Dette brøt med prinsippet om uavhengige og helthetsorienterte stortingsmenn. Praksis fulgte ikke alltid idealet. Fra stortingsmenn kan en også se engasjement for bøndenes sak. Stortingsmannen Jens Gram leverte i august 1818 forslag om å skåne bygdefolk for utpantninger til skatter. 254 249 Elling Olsen Haug skal ha vært lærer i Ål: Reinton, Folk og fortid i Hol: Frå 1815 til vår tid, s. 23. 250 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Tollef Nielsen Opsata den 30. mars 1819, 3. hefte s. 279-281. 251 Hoels kommisjon, pakke 3, avskrift av politiforhør i Christiania Elling Olsen Houg 30. august 1818, 1. hefte s. 37-39; Reinton, Folk og fortid i Hol: Frå 1815 til vår tid, s. 23-24. Reinton skriver at han skal ha lett i Stortingsarkivet uten å klare å finne den søknaden, og det er derfor usikkert om den ble levert inn. 252 Pryser, Norsk historie 1814-1860, s. 230. 253 Jfr. Henrich Jørgen Resch var representant for Christiania. Han leverte på vegne av en del borgere i Christiania et andragende angående en fast lovgivning om ligningsystemet og henstand med bankinnskuddet deres. Dette ble sendt videre til komiteen for bankog pengevesenet. Holst, Poul. Kongeriget Norges andre ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1818. Anden Deel, indeholdende Forhandlingerne i April og Mai Maaneder. Christiania 1820. Trykt hos Chr. Grøndahl og N. Wulfsberg, s.217(april). Forhandlinger i april odelstinget 7. april 1818. 254 Holst, Poul. Register over andet ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1818. Christiania 1821. Trykt hos Chr. Grøndahl, s, 41. 66 Forslaget sa at trengende bygder burde skånes for utpanting og auksjoner når det gjaldt resterende skatter inntil de fikk adgang på pengelån. Det ble bestemt at man skulle ta forslaget under nærmere overveielse og tilstilles valgkommisjonen ”for at denne kan udnævne en Committee til derover at afgive Betænkning.” 255 Bøndene forklarte ved flere tilfeller at de hadde vært i kontakt med stortingsmenn, både for å få informasjon om hva som foregikk i Stortinget eller for å hjelp til søknader. Det var ikke tilfeldig hvilke stortingsmenn bøndene kontaktet for å få hjelp, og det er gjennomgående Jacob Hoel, Sebbelow, Gram og Isaachsen som går igjen i bøndenes forklaringer. Dette var stortingsmenn som var kjent for å støtte bøndene. Bøndenes viste at de hadde informasjon om hva som foregikk i Christiania. Bøndene viste også at de hadde politisk kompetanse og at de kunne manøvrere seg i det politiske landskap som Stortinget var en del av. Bøndene henvendte seg også til stortingsmennene igjen for å høre om det hadde kommet noen avgjørelse på søknader som allerede var levert inn. Tilreisende til Halvor Hoel – utkast til søknader I flere bygder skal ha vært rykter og snakk om at Halvor Hoel skulle være villig til å skrive en felles søknad på vegne av allmuen fra flere bygder. Erik Eriksen Gulsvig fra Flå hadde hørt ”adskillige tale, at Halvor Hoel skulde have udladt sig med, at ville skrive en Ansøgning, naar flere Bygders Indvaanere vilde underskrive den.” 256 Even Leknæs forklarte seg om ryktet og beskrev at Halvor Hoel var en som ”skjønnede Bondestandens Anliggende, samt at han skulde være villig til at gjøre den Bistand, og ikke kostbar.” 257 Gårdmannen Østen Amundsen Kokshus fra Nes på Hedmark forklarte at ved påsketider i 1818 skal hans svoger Ole Jaalum fra Hallingdal ha vært på besøk hos ham. Kokshus skal samtidig ha vært hos Halvor Hoel for å kjøpe poteter. Halvor Hoel skal da ha spurt om det var nogen Halling paa Hedemarken, og da Vidnet nævnte sin Svoger Ole Jaalum satte Halvor sig ned og skrev tvende ligelydense Sedler eller Papirer, hvilke han bad Vidnet om at levere til Ole Jaalum, der igjen skulle medbringe disse, det ene til Valders og det andet til Hallingdal, for efter disse Papirer at lade forfatte Ansøgninger fra disse Bøigders Almuer, i Hensigt at faae Sebbelows Pengeforslag antaget i Storthinget. Vidnet gjennemlæste Papirerne og fandt at de ikke indeholdt noget Andet, hvorfor han besørgede dem til Ole Jaalum efter Ordren. 258 Seddelen, eller skrivelsen fra Halvor Hoel brakte Jaalum til Hallingdal. Lensmannen Svend 255 Holst, Poul. Kongeriget Norges andre ordentlige Storthings Forhandlinger i Aaret 1818. Femte Deel, indeholdende Forhandlingerne i August Maaned. Christiania 1820. trykt hos Chr. Grøndahl, s. 163. Mer om hva som ble den videre avgjørelsen vet jeg ikke. 256 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Erik Eriksen Gulsvig 19. mars 1819, 2. hefte s. 174-176. 257 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Even Olsen Leknæs, 19. mars 1819, 2. hefte s.181-183. 258 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Østen Amundsen Kokshus 30. juni 1820, s. 10831088 (feil sidetall i protokollen, sidenr.1084 er falt ut). 67 Hansen Holde fra Hemsedal ble like etter påske kontaktet av Ole Olsen Markegård d. y., og bad ham komme ind da der laae et Papiir som Ole Johnsen Jaalem havde bragt med sig fra Hedemarken og som efter dennes Sigende skulde være kommet fra Halvor Hoel hvilket Papiir Ole Markegaarden vilde at Deponenten [Svend Holde] skulde læse. 259 Svend Holde leste det papiret og det skal ha ”indeholdt Formular til Ansøgning til Storthinget, hvori begjærede at den af Sebbelov udgitte Plan om Bank og Pengevæsenet m. m. maatte blive fulgt.” Ole Markegård bad Svend Holde om å ta med seg seddelen videre slik at det kunne bli sett av flere, og Holde tok den med seg videre rundt i bygden. Skrivelsen skal også ha kommet til en Christen Hulebak som skrev en søknad basert på den. 260 Her kan man se hvordan en søknad ble til fra en kladd fra Halvor Hoel til søknad skrevet i Hallingdal til Stortinget. Ole Jaalum ble selv forhørt om papirene fra Halvor Hoel. Da forklarte han at han selv ikke kunne lese skrift, men ”Østen Koxhuus sagde, at Papiret indeholdt en Ansøgning til Storthinget hvorved alle Bygder skulle bede om nogen Forlindring i Skatterne.” Han forklarte seg ellers som de andre når det gjaldt hvordan papirene hadde blitt overlevert. 261 Søknaden som ble skrevet av Christen Hulebak skal ha sirkulert i flere bygder før den til slutt ble levert inn til Stortinget. Søknaden hadde rundt 100 underskrifter fra Ål, Flå og Nes prestegjeld, blant dem også underskrifter av noen få kvinner. Søknaden var datert 13. juni. I søknaden ble det argumentert for Sebbelows plan burde bli antatt. Hvis ikke dette skjedde var de redd for at de måtte gå fra gård og grunn. Hvis de så, etter at Sebbelows plan hadde blitt antatt, kunne få igjen det de hadde betalt og pantet for å betale det tvungne bankinnskudd ville det være til stor hjelp. Det ble også argumentert for at enhver fedrelands venn ville yte sin skjerv hvis det etter Sebbelows plan ble opprettet en frivillig bank. Bøndene ønsket også skattelette. 262 Ole Jaalum som hadde fått skrivelsen fra Halvor Hoel skal på hjemveien fra Nes ha dratt innom Knud Amundsen Rye i Nordre Aurdal i Valdres. Knud Rye hadde skrevet av det som stod på seddelen og levert avskriften tilbake til Jaalum. 263 I Valdres ser det derimot ikke ut som skrivelsen fra Halvor Hoel ble videre bearbeidet til en søknad. Knud Rye forklarte at Jaalum hadde bedt ham om å gi seddelen til en av tre navngitte menn i Slidre i Valdres. Dette 259 Dette var den samme Ole Jaalum som hadde vært på Hedmark, men navnet har her blitt skrevet annerledes. 260 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Svend Hansen Holde 30. mars 1819, 3. hefte s. 272274. Christen Hulebak bekreftet Svend Holdes forklaring om at han hadde blitt spurt om å skrive søknad basert på som stod på seddelen, noe han også hadde gjort: Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Christen Poulsen Hulebak 30. mars 1819, 3. hefte s. 274-275. 261 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Johnsen Jaalum 27. mars 1819, 3. hefte s. 243-245. 262 Steen, På fallittens rand, s. 256-257. 263 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Svend Hansen Holde 30. mars 1819, 3. hefte s. 272274. 68 skal Rye ha gjort. Papiret skal senere ha dukket opp på en auksjon der Knud Rye var tilstede. Rye forklarte at han hadde da skjønt det som at man ikke ønsket å benytte formularet på seddelen for å skrive søknad. 264 På grunn av ryktene om Halvor Hoel skal flere også på eget initiativ ha reist til ham. Syver Erlandsen Skarren fra Valdres hadde ved St. Hans i 1818 vært på en auksjon i Valdres over ”nogle Effekter som er udpantet for Sølvskatten.” Ved denne auksjonen skal det vært snakk om at allmuen ville levere inn søknad til Stortinget ”om nogen Forlindring i Skatterne.” Det ble bestemt at Syver Skarren og en til fra bygden skulle reise med en søknad til Christiania. Da de kom til Ådal ”hørte de der af Adskillige at man mente det intet vilde nytte at indgive nogen saadan Ansøgning, saasom der før var gjort flere saadanne Ansøgninger uden nogen Nytte.” Da de var i Ådal skal det igjen ha vært samling på gården Wiger ved Ådals kirke og [h]er fik Deponenten vide at man ventede Kongen til Christiania og det blev da der aftalt, at Deponenten og en Mand fra Aadal skulle reise over til Halvor Hoel i Næss paa Hedemarken for at raadføre sig med denne, om det kunne være til nogen Gavn, at indgive en Ansøgning til Kongen. Skarren og Tron Buttingsrud fra Ådal reiste over til Halvor Hoel. Han skal ha sagt da de kom frem at det var levert mange søknader til Stortinget uten noen nytte. Han skal også ha sagt at det kanskje kunne nytte å levere inn en søknad til kongen. Skarren skal ha bedt om et utkast til en søknad men herfor undslog han [Halvor Hoel] sig med Sigende, at der nok gives Folk i Valdres som bedre kjendte Forfatningen der, og som følgelig langt bedre kunde skrive Ansøgning, hvorfor han da nævnede Prost Stabel som duelig hertil. Like etter dette skal de ha reist hjem igjen. 265 Tron Tronsen Buttingsrud forklarte hvordan han av allmuen i Ådal hadde blitt formanet til å reise over til Halvor Hoel. Han skal ha hatt med seg et forseglet brev til Hoel som hadde blitt brakt ham av Ole Findsand. Buttingsrud forklarte at han ikke visste hvem som hadde skrevet det. Halvor Hoel ble overlevert brevet og da han hadde lest det skal han ha sagt ”[d]et er indgivet saa mange Ansøgninger, saa at det nu ikke nytter mer, men om der skulle blive noget videre deraf, skal jeg sende Eder Bud derom.” 266 Ved forhør i domskommisjonen understreket Buttingsrud imidlertid at han hadde hørt Halvor Hoel gi til svar at når kongen kom til Christiania skulle man inngi søknad. 267 Ifølge disse skal Halvor Hoel vært villig til å skrive søknad hvor de skulle henvende seg til kongen. Det er flere eksempler på henvendelser til Halvor Hoel. Ole Olsen Berg fra Soknedalen 264 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Knud Amundsen Rye 5. april 1819, 4. hefte s. 305-306. 265 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Syver Erlandsen Skarren 20 sept. 1818, 8. hefte s. 710-713. 266 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Tron Tronsen Buttingsrud 13. sept. 1819, 8. hefte s. 697-700. 267 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Tron Tronsen Buttingsrud 9. juni 1820, s. 703-704. 69 forklarte at de hadde sendt inn petisjon til Stortinget ”deels om Lindring i Skatterne, deels om Henstand med Betalingen af disse, og deels om Pengelaan”. Da de følte at ingen ting hadde skjedd etter at søknaden hadde blitt sendt inn, bestemte de seg for å sende en ny søknad til Stortinget fra flere bygder ”for at vise at der var en almindelig Trang paa Landet.” I mellomtiden hadde det kommet opplysninger at man i Ådal tenkte å henvende seg til Halvor Hoel for å få skrevet en slik søknad. På samling på gården Ruud ble det bestemt at der skulde udfærdiges en Ansøgning til Storthinget som blant andet skulde indeholde, at der var foregaaet Udpantninger for Skatter, og at de udpantede Ting vilde blive bortsolgt for Spotpris, og dernæst gik Samtalen ud paa, at faae en Mand til at foretage en Reise til Halvor Hoel paa Hedemarken for at faae en saadan Ansøgning Forfattet. Etter anmodning tok Poul Meier på seg ansvaret for å reise til Halvor Hoel. Han ble utstyrt med niste og reisepenger. 268 Poul Meier skal den 9. juli ha reist til Halvor Hoel. På hjemveisen skal han ha møtt Ole Heie og blitt med tilbake. 269 Ole Heie har jeg også skrevet om i kapittel to. Ole Heie reiste til Halvor Hoel etter at allmuen fra Flå hadde vært samlet på gården Vold 5. juli hvor det ble bestemt å sende en til Halvor Hoel. Årsaken til at de ville sende en til Halvor Hoel var for at anmode denne Mand om at skrive en Ansøgning til Storthinget om Laan-Indretningers Oprettelse m. m. Aarsagen hvorfor de faldt paa at henvende dem til Halvor Hoel var fordi at det Rygte gik her i Bygden, at Halvor Hoel vilde forfatte en Ansøgning for Stiftet i ovenanførte Anliggende. Ole Heie skal ha fått med seg en skrivelse underskrevet av en stor del av allmuen med spørsmål om Halvor Hoel ville forfatte en slik søknad. 270 Hos Halvor Hoel skal Poul Meier ha mottatt et utkast til søknad av ham. Også Ole Heie skal som beskrevet i kapittel to ha mottatt en skrivelse fra Halvor Hoel. 271 På skrivelsene Heie og Meier skal ha fått med seg stod det en oppfordring til allmuen om å møte i Christiania 20. juli. 272 Meier skal også ha gjort avtale med Halvor Hoel om at man fra Norderhov prestegjeld skulle sende noen menn til Christiania. Der skulle de sammen med menn fra Hedmark og andre bygder skrive under en søknad. 273 Halvor Hoel nektet for at det skulle ha vært noen ”deputerende” og tilreisende bønder som kom for å snakke med ham om søknader til Stortinget. Da han ble konfrontert med Ole 268 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Olsen Berg 16. juni 1819, 5. hefte s. 426-428. 269 Hoels kommisjon, pakke 3, avskrift av forhør i Ringerike og Hallingdal angående skrivelsen av 8. juli 1818, forhør av Poul Meier 11. august, 1. hefte s. 26-27. 270 Hoels kommisjon, pakke 3, forhør i Ringerike og Hallingdal angående skrivelsen av 8. juli 1818, forhør av Ole Heie 2. august 1818, 1. hefte s. 12-13. 271 Hoels kommisjon, pakke 3, forhør i Ringerike og Hallingdal angående skrivelsen av 8. juli 1818, forhør av Poul Meier 30. juli 1818, 1. hefte s. 9-11, 272 Steen, På fallittens rand, side 257-260; Se vedlegg 4, for avskrift av disse to skrivelsene. 273 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Olsen Berg 16. juni 1819, 5. hefte s. 426-430. 70 Heie og Poul Meier, og Tron Buttingsrud og Syver Skarrens besøk forklarte Hoel at han ikke kunne huske dem. Når det gjaldt Ole Heie og Poul Meier sa han at ingen fra de kanter hadde bedt ham om å skrive noen søknad. Hoel benektet også at han skal ha gitt noe utkast til søknaden til Østen Kokshus. 274 På tross av at Halvor Hoel nektet for all beskaffenhet med dette, ser en at henvendelsene til ham var viktige for å få søknader i stand. Vi ser her kontakten som var mellom sogn og prestegjeld. Disse forklaringene viser også bøndenes ønske om å få skrevet en felles søknaden for å vise at mange ønsket økonomiske endringer. Søknader forfattet og underskrevet i Christiania Jeg har allerede i kapittel to og ovenfor skrevet om bøndenes felles søknad i Christiania. Allmuen fra flere bygder på Østlandet skal ha vært samlet i Christiania to ganger i løpet av sommeren 1818 for å underskrive felles søknad til Stortinget. Disse to fellessøknadene var planlagt på forhånd. De ble til fordi allmuen i tidligere hadde levert inn søknader, uten at de følte at det hadde ført til resultater. Nå valgte bøndene en ny fremgangsmåte for levere inn søknad og de samlet seg i Christiania. Det hadde tidligere blitt sendt og personlig levert inn fellessøknader, men så mange bønder hadde ikke tidligere vært samlet i Christiania i felles formål. Hvem som var forfatterne bak disse to søknadene er ikke klart. Som sagt var det begge gangene bønder som hadde vært med på å underskrive samlet på stortingets galleri. Det ble også begge gangene foreslått fra stortingsmenn at søknadene skulle leses opp høyt, men forslagene ble nedstemt. 275 Også her ser man stortingsmenn sin deltakelse for å fremme bøndenes sak. Bøndene var flere ganger samlet på Åsengård i Grensen 276 og Ruseløkka i Christiania. På den ene samlingen på Åsengård skal det ha gått rundt en vise. Hans Hansen Lehne forklarte at Frederik Lehne skal ha diktet denne, og kalte det en oppmuntringsvise. Ved en av gangene skal Frederik Lehne ha lagt en avskrift av denne visen under den paa Bordet liggende og af de Forsamlede underskrevne Ansøgning til Storthinget, hvorpaa ha med Fornøielse havde bemærket, da Ansøgningen blev optaget fra Bordet, at Visen vakte almindelig Opmærksomhed og at Nogle strax paa Stedes gav sig til at afskrive den, ligesom han selv ladende aldeles ubekjendt med Visen, tog den i Haanden, læste den og begyndte at synge den, hvorved han læste de Forsamlede Melodien. Hans Lehne siterte visen for domskommisjonen. Visen spilte på fedrelandsfølelser og viste til motet bøndene hadde vist i fortiden. Bøndene skulle igjen vise denne styrken for å stå imot 274 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. av Halvor Hoel den 27. september 1819, 8. hefte s. 718-724. 275 Steen, På fallittens rand, s. 252-253 og 262-264. 276 Ole Olsen Grimsgård, borger i Christiania, eide og bodde i gården Åsengård, hvor han drev ”borgerlig Næring, deels som Høker og Værtshuusholder og deels ved at herbergere Almuens Folk fra Landet.”: Hoel kommisjon, pakke 1, forhør av Ole Olsen Grimsgaard i domskom. 17. juni 1820, s. 854-859. 77 78 4. Hvem deltok i bondetogene Hvem deltok i togene og hvor var de fra? Dette kapitlet handler om hvem som gikk med i bondetogene, i senere kapitler behandler jeg hvordan bøndene ble enig om å gå i samlet mot Christiania. Dette er først og fremst et kapittel om deltakerne i det andre toget, de som ble arrestert og ført til Akershus. Hovedkilden er forhørskommisjonen. Avhørene som ble tatt opp i de senere kommisjonene gir færre opplysninger om hvem som deltok. Det kommer i tidligere forskning frem hvem som gikk mot Christiania, men det er ikke tidligere laget klare oversikter over hvem de var og hvor de var fra. Det første toget Det finnes ingen sikre tall på hvem og hvor mange som deltok i det første toget. I forhørskommisjonens avhør av deltakerne i det andre toget finnes det de som forklarte at de hadde deltatt i det første toget, eller at de kjente noen som hadde deltatt. Rundt 20 personer oppgav dette. De fleste var dem var fra Norderhov prestegjeld, men også en fra Hedalen, som hadde vært til stede ved Sundvollen eller Krokskogen. To forklarte også at de hadde vært til stede ved Gol da presten Støren fikk dem til å vende hjem. 302 Som sagt har jeg ikke lagd noe tallmateriale fra de to siste kommisjonene, men allikevel kan man av forklaringer herfra få en innsikt i antall og også hvor det kom bønder fra. Fogd Jacob Tullin Thams ble forhørt om det første toget, og hvordan han fikk bøndene til å vende tilbake da de var samlet på Krokskogen ved det første toget. Han oppgav i forhør at det var samlet rundt 300 allmuemenn, og det skal ha vært stor trengsel. Kvelden før møtet på Krokskogen skal Thams i nærheten av sin embetsgård Follum snakket med rundt 30 til 40 allmuemenn, hvor de fleste skal ha vært fra Valdres. 303 Amund Olsen Koldkind, fra Hole prestegjeld, hadde sammen med en del naboer vært på Sundvollen ved det første toget. Da de kom dit, fant de ”endeel unge Drenge fra Aadalen og Sognedalen”. Koldkind forklarte at en del skulle ha reist videre før han selv og reisefellene hans med hadde kommet til Sundvollen. 304 Det samme gjelder Niels Jacobsen Hansen fra Hole prestegjeld. Han hadde vært på Sundvollen sammen med en nabo. Da de kom frem dit hørte de ”at den største Deel af 302 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen, forhør tatt opp i perioden 15. september til 3. desember 1818. Det kommer i undersøkelseskommisjonen og domskommisjonen frem forklaringer om bønder som hadde deltatt i det første toget, men jeg har ikke funnet det hensiktsmessig å lage noe tallmateriale herfra. Dette både fordi det ikke ser ut til at det har vært et prioritert spørsmål, og også siden undersøkelseskommisjonen ikke finnes i sin helhet, og det derfor ikke vil bli en fullstendig redegjørelse. 303 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. fogd og ridder Jacob Tullin Thams 6. juni, s. 577-580. 304 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Amund Olsen Koldkind 11. sept. 1819, 8. hefte s. 690-691. 79 de ankomne Bønder allerede var afgaaedt paa Veien til Christiania, dog var desuden en temmelig Deel tilbage af Aadøler, hvoraf de Fleste var unge Drenge”. 305 I disse forklaringene er det en gjenganger at de som var samlet var unge drenger, samtidig som at den første delen av toget allerede skal ha gått, og vi ikke vet hvem som var i denne gruppen. Forklaringene forteller også at de unge drengene skal ha vært fra ”Sognedalen”, dagens Soknedalen, og Ådal. Soknedalen og Ådal er dalfører i Ringeriket. Man kan derfor slå fast at det med stor sannsyndlighet kom bønder både fra Hole, Soknedalen og Ådal til det første toget i tillegg til de som forklarte i forhørskommisjonen at de hadde reist med. Kildesituasjonen for det andre toget I forhørskommisjonen ble det tatt opp forhør av 304 menn. Seks var ikke arresterte av de militære, men ble hentet inn til forhør eller arrestert senere. To ble hentet inn fra Lier til Christiania for forhør. Disse to skal ha blitt bedt av fogden i Lier om å oppfordre bønder fra Lier, som hadde tenkt seg til Christiania, om å vende hjem. 306 En tredje oppgav også at han hadde blitt bedt om dette, men han hadde blitt arrestert av de militære. 307 En av bøndene, Østen Ormerud, ble det utsatt arrestordre på etter at forhørskommisjonen hadde tatt opp alle de andre forhørene. De ønsket å få han avhørt på grunn av opplysninger som hadde kommet frem om ham. 308 I tillegg var det en, Ole Larsen Rime, som meldte seg selv i Christiania, og han [b]lev fremstillet for Commissionen, da han havde selv meldt sig til Arrest for, som han siger, at lide med sine Medbrødere, men nu siger han at hans Erende var at gaa herind for at erholde Pas for destryggere at kunne begive sig heim. Saavidt Commissionen kunde skjønne var han beskjænket og blev han desaarsag overleveret i Arrest indtil videre. 309 Det var også en som kom i følge med Ole Larsen Rime, og han ble også tatt inn for avhør. 310 Poul Olsen Søerlie, ble brakt inn fordi forhørskommisjonen trodde han hadde informasjon som kunne være viktig. 311 Dette betyr at 298 ble arrestert av de militære. Hvor mange som faktisk gikk, er derimot svært usikkert, fordi flere bønder valgt å gå hjem eller rømte da de hørte at de militære kom. Flere fulgte også de militæres anmodning om å vende hjem. At flere valgte å vende hjem og at de dermed ikke ble arrestert eller på annen måte registrert skaper mørketall, og det er umulig å gi sikre tall på hvor mange bønder som gikk. 305 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Niels Jacobsen Hansen 13. sept. 1819, 8. hefte, s. 695-697. 306 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 72) Ole Aslesen 18. sept. 1818, folio 14b-15a, og (nr. 73) Hans Hansen samme dag, folio 15b. 307 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 74) Lars Larsen 18. sept. 1818, folio 15b. 308 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. 25. september 1818 folio 37a og 24. november 1818 folio 40 b. 309 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 61) Ole Larsen Rime 17. sept. 1818, folio 13a-13b. 310 Hoels kommisjon, pakke 2, A!, forhørskom. (nr. 62) Thor Andersen 17. sept. 1818, folio 13b. 311 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 156) Poul Olsen Søerlie 19. sept. 1818, folio 22b og 23a. 80 Hvem deltok i det andre toget? Alle kjente deltakere i det andre toget var menn. Det er et stort alderspenn blant dem, fra 13 til 69 år. Det er en rekke kildekritiske problemer knyttet til forklaringene bøndene gav i forhørskommisjonen. Om lag 15 oppga at årsaken til at de var på vei til Christiania var at de hadde ærende der som ikke hadde noe med bondetoget å gjøre. I tillegg er det flere som oppgav at de hadde i et annet ærende i tillegg til at de gikk sammen med de andre. At de sa at de hadde et annet ærende kan være fordi de var redde for konsekvensene hvis de innrømmet deltakelse, og de kan også faktisk ha hatt et ærende men blitt arrestert samtidig med andre bøndene. Siden det er umulig å avgjøre om det var en strategi for å unnskylde seg eller om de faktisk hadde et annet ærende, har jeg valgt å regne med alle dem som ble forhørt i alle tabellene i dette kapitlet som baserer seg på forhørskommisjonen som kilde. Jeg har også valgt å ta med de seks som ble hentet inn av forhørskommisjonen til forhør. Tabell 1: Sosial inndeling av deltakerne i det andre toget 312 Sosial inndeling Antall Gårdmenn313 152 Tjenere 60 Sønner, hjemmeværende314 44 Husmenn315 22 Håndverker, håndverkerlærling316 5 Føderådsmenn og livøre 3 Soldat, eller tidligere soldat 2 Innerster 1 Eier en plass317 1 Øvrige og usikre318 14 Til sammen 304 312 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen, forhør tatt opp i perioden 15. september til 3. desember 1818. Jeg har i stor grad holdt meg til kategoriene gitt i kilden, dette er opplysninger som de forhørte oppgav selv. 313 Denne kategorien består av de som oppgav at de var gårdmann, eide gård eller eide andel av gård, eller var leilending. 314 Denne kategorien er de som oppgav at de bodde hjemme, enten hos moren eller faren. 315 Denne kategorien består av de som oppgav at de var husmann eller brukte enn plass. 316 Denne kategorien består av ulike håndverker, to av disse oppgir at de ikke har fast tjeneste. 317 Forhørt som nummer 10 i forhørskom., folio 3b. Han oppga å eie en plass men at han ikke egentlig var gårdmann. 318 Kategorien øvrige består av de som oppgav at det var boende eller brukere, eller tilholdende. Kategorien usikre består av de som ikke oppgav noe, eller uklar kategori som blant annet bror til gårdmann. 81 Det er særlig tre kategorier som peker seg ut som større enn de andre. Den største er de som eide egen gård eller andel av gård og var gårdmenn. Den andre er tjenere. Den tredje er de som fortsatt bodde hjemme hos foreldrene. Siden så mange var gårdmenn betyr dette at mange valgte å gå selv og ikke sende andre på sine vegne. Det var ytterst få av gårdmennene som oppgav at de hadde gått for andre. Imidlertid peker de to andre store kategoriene på at mange valgte å la andre gå på sine vegne og at den som eide gården selv valgte å bli hjemme. Dette poenget understrekes av tabellen nedenfor som viser hvem man gikk på vegne av. Et nærliggende spørsmål i forhold til hvem som deltok er om de hadde stemmerett. Det var menn over 25 år som hadde stemmerett. De skulle være norske borgere, som oppholdt seg i landet og hadde bodd der i minst fem år. Man måtte enten ha status som embetsmenn, være selveiende bønder, ha leid matrikulert jord for minst fem år eller eie gård og grunn i byene til en verdi på minst 300 ”Rigsbankdaler Sølvværdie”. Grunnloven skilte mellom stemmeberettigede og stemmerettskvalifiserte. De som formelt sett var stemmeberettigede måtte registrere seg som velger før de kunne avgi stemme. For å kunne stemmes inn på Stortinget, måtte man være minst 30 år og ha oppholdt seg i riket i ti år. 319 I følge grunnloven kan en derfor anslå at de aller fleste som ovenfor er innført i kategorien gårdmenn hadde stemmerett. Rundt ti i denne kategorien (rundt 15 hvis man regner med de som oppga at de var 25) oppga at de var under 25. Dette betyr at en stor andel av de som gikk hadde stemmerett. I tabellen nedenfor ser en de som i forhørskommisjonen eksplisitt oppgav at de hadde blitt sendt av andre, og hvem de oppgav at hadde sendt dem. Årsakene til at man sendte andre for seg kan ha vært mange. Noen turte ikke å gå selv, noen oppgav at de gikk fordi husbonden var syk eller skadet, eller at bonden måtte være hjemme på gården på grunn av arbeidet der. I rapporter om det andre bondetoget kom det også frem hvordan man hadde sendt andre på sine vegne. Sogneprest Jacob Neumann i Asker brev sendte brev til Pavels om det som hadde skjedd på Østlandet. En av dagene etter det andre toget, kom det en ung kar fra Ål til gården til Neumann. Denne karen var bror av en av tjenestepikene til Neumann. Tjenestekaren var en av dem som hadde deltatt i det andre bondetoget og ført til Akershus festning. Neumann skrev i brevet at denne karen hadde fortalte at han hadde blitt leid til å følge med, uten å vite hvorfor. Han hadde blitt leid til å gå da det hadde gått bud om at ”hver Gaard skulde levere en Mand til Toget, og da de fleste Bønder havde selv for travlt, leiede de 319 Nordby, Trond, I politikkens sentrum: Variasjoner i Stortingets makt 1814-2000. Oslo: Universitetsforlaget, 2000, s. 65; Grunnloven § 50 og § 61, www.nb.no/baser/1814/4nov2.html (10. april 2009) 82 løse og ledige Personer, men uden videre Instrux.” 320 Allikevel var det mange som ikke forklarte seg noe om at de hadde blitt sendt av andre. Det er også som sagt flere som forklarte at de hadde vært i et annet ærende, også blant de som forklarte at de hadde blitt sendt av andre. Tabell 2: Hvem hadde sendt andre til bondetog 321 Hvem hadde sendt Antall Husbonden322 59 Faren 23 Andre privatpersoner 5 Matmor 4 Andre slektninger323 4 På vegne av bygda 2 Totalt antall 97 Som nevnt i kapittel to var parolen flere steder at gårdmenn skulle gå selv, andre steder ble man oppfordret til enten å gå selv eller sende en i sitt sted. Begge alternativene var altså åpne. 324 En stor andel gikk på andre vegne, dette betyr at mange valgte å bli hjemme. At så mange som 97 gikk på vegne av andre betyr at mange enten ikke adlød at det var gårdmennene som skulle gå eller at de faktisk var forhindret på grunn av sykdom eller arbeid på gården. En annen årsak til at det kan ha vært bønder som ikke valgt å gå med, eller eventuelt sende en på sine vegne, kan være på grunn av arbeid med innhøstingen. De to som gikk på vegne av bygda, gikk på vegne av Sigdal. De er de eneste to som oppgav at de var gårdmenn som også oppgav at de gikk på andres vegne. 325 Hvis man sammenligner med tabellen ovenfor ser man at selv om 44 oppgav at de 320 Anker, ”Bondeoprøret i 1818”: 229. Anker siterer brev fra Neumann til Pavels 18. september 1818. Jeg har ikke noe navn på denne karen, så jeg kan ikke finne han igjen i forhørskommisjonen. 321 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen, forhør tatt opp i perioden 15. september til 3. desember 1818. 322 Denne kategorien gjelder både for tjenere og husmenn. Det er også et fåtall som oppgav at de gikk på to stykkers sine vegne, de er regnet bare med en gang, dette gjelder også for de andre kategoriene. 323 Sendt av broren, svigerfar, sønnen og en slektning. 324 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Elling Johnsen Solum 19. mars 1819, 2. hefte side 177. Dette er bare et av flere eksempler på at man fikk beskjed om at man skulle gå selv eller sende et i sitt sted. 325 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom (nr. 299) Ole Olsen og (nr. 300) Claus Olsen. 24. sept. 1818, folio 34a-34b. Det er også bare en som oppgav at han eide en del av en gård, han oppgav også at han var i tjeneste, og han gikk på sin husbondes vegne. Samtidig forklarte han at han også gikk på egne vegne da han eide en anpart i Bakke: Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 264) Ole Engebretsen 22. sept. 1818, folio 32a. 83 bodde hjemme hos faren var det 23 oppgav at de gikk på farens vegne. Som poengtert ovenfor var dette de som eksplisitt oppgav at de hadde gått for andre, men det betyr ikke at de som ikke oppga det i forklaringen sin ikke gikk for andre. Hvor kom bøndene fra? Kildemateriale for det geografiske nedslaget baserer seg også på forhørskommisjonen. Dette betyr igjen at jeg bare har sikre tall på deltakerne i det andre toget. De kildekritiske spørsmålene om tallmaterialet fra forhørskommisjonen gjelder også her. Tabell 3: Geografisk oversikt over bøndene fra Buskerud og Christians amt, inndelt etter prestegjeld 326 Buskerud amt Prestegjeld Antall Nes 129 Norderhov327 54 Ål 50 Lier 25 Sigdal 9 Hole 6 Modum328 1 Til sammen i Buskerud amt 275 Christians amt Aurdal 25 Til sammen i Christians amt 25 Usikre 5 Sammenlagt de to amtene 304 326 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskommisjonen, forhør tatt opp i perioden 15. sept. til 3. desember 1818. Jeg har måttet ved noen tilfeller ta i bruk folketellingen av 1801 for sikrere å slå fast hvor de kom fra. 327 I forklaringene i forhørskommisjonen er det flere som forklarte at de kom fra Soknedalen og Ådal uten å spesifisere prestegjeld. Disse dalførene hørte under Norderhov prestegjeld og er derfor ført inn i denne kategorien. 328 Den eneste som ble arrestert som oppgav at han kom fra Modum, forklarte at han hadde et annet ærende til Christiania, og ikke hadde noe med bondetoget å gjøre. 84 Å se på det geografiske nedslaget kan være viktig for å studere mobiliseringen. Her må man imidlertid ta flere hensyn i betraktning. At mange fra et sted gikk trengte nødvendigvis ikke å si noe om hvor stor aktivitet det hadde vært på forhånd. Som en ser av tabellene var de aller fleste av dem som ble ført til Akershus festning fra Buskerud amt, med størst hovedvekt fra Nes prestegjeld i Buskerud amt. Også fra Ål kom det flere bønder. Som jeg viser i kapittel fem var det også en omfattende organisering i disse prestegjeldene. Det virker altså som organiseringen var viktig, men ikke avgjørende. Dette ser man både når det gjelder Hedmark og Cristians amt. På Hedmark har jeg ikke funnet noen organisering til det andre toget, men til det første toget var bøndene aktive med møter og budstikker. Allikevel kom bøndene herfra seg ikke av gårde til det første toget. I Christians amt skal det også ha vært organisering og budstikker som ble sendt rundt før det andre toget, men få herfra ble med. Det er samtidig vanskelig å si noe sikkert om mobilisering i forhold til dem som ble arrestert. Dette henger blant annet sammen med at en del valgte å gå hjem og tallene derfor ikke blir sikre. Oppsummering Kort oppsummert kan vi si at flertallet i av dem som de avhørte etter det andre toget kom fra Buskerud, både fra prestegjeld i Hallingdal og Ringerike. De fleste som gikk var gårdmenn, men det var også et stort innslag av tjenere, sønner og husmenn sendt av husbonde, fedre og noen også av matmor. Det geografiske nedslaget vil bli diskutert videre i kapittel fem hvor jeg ser på organiseringen og kontaktene mellom prestegjeldene og amtene, og i kapittel seks hvor jeg diskuterer om jeg kan se forskjeller på hvilke krav som ble stilt i de forskjellige bygdene. 85 86 5. Bøndenes organisering til bondetog Hvordan organiserte og mobiliserte bøndene bondetogene? Misnøyen over skattene og pengepolitikken hadde allerede fått utslag i en rekke søknader til Stortinget, men nå gikk bøndene et skritt videre for å vise sin samlede motstand. Bøndene ga imidlertid ikke opp å skrive søknader mens bondetogene foregikk. Først i dette kapitlet skal jeg se på hvordan rykter og trusler spilte inn på mobiliseringen, hvordan informasjon spredde seg og hvilke møteplasser bøndene benyttet seg av. Deretter skal jeg se hvordan selve mobiliseringen artet seg, med den personlige kontakten mellom bøndene, både innad og mellom prestegjeldene. Til slutt ser jeg på om det var en tilfeldig mobilisering eller om man kan se et tydelig lederskap. Legitimering, krav og hvorfor bøndene valgte bondetog som motstandsform skal jeg diskutere i kapittel seks. Møteplasser og kommunikasjon Bøndene benyttet seg av flere steder for å møtes og planlegge reisen til Christiania. De møttes etter gudstjeneste, på kirkebakken, skiftesamling, auksjoner, og på ulike gårder. Det var både organiserte møter hvor allmuen var samlet for å diskutere hva de skulle gjøre, og mer tilfeldige samlinger hvor allmuen benyttet muligheten til å planlegge eller spre rykter om hva som foregikk i andre bygder. Kommunikasjon var essensielt for å få i stand en organisering av bøndene. Mobilisering ”fungerar genom att människor kommunicerar med varandra för att vinna stöd för sitt handlande. En protest innebär i sig at man söker göra andre medvetna om sine åsikter” skriver Sennefelt. 329 Bøndene trengte å bli enig om krav, fremgangsmåte og når de skulle gå. Vi har sett i kapittel tre hvordan Sebbelows plan ble spredt. Budstikker og andre skriftlige meldinger skal ha gått rundt om i bygdene. Disse manet bøndene til å delta i togene, og at budskapet skulle sendes videre. Blant bøndene var det både muntlig og skriftlige kilder til informasjon. I den muntlige kommunikasjonen før togene var rykter, ordre og trusler viktig. Samtaler mellom bøndene og gjenfortellinger av samtalene var også viktig. I kapittel fire har jeg diskutert deltakernes sosiale bakgrunn. I dette kapitlet viser jeg hvordan bøndene i organiseringen tok i bruk nettverk de hadde innad i bondesamfunnet. Inger Furseth diskuterer hvordan Lofthus og hans menn brukte en inkluderende rekrutteringsmetode. Bøndene møttes og rekrutterte på offentlige plasser som for eksempel utenfor kirken, og gårder og gjennom ”participants’ extramovement networks, such as neighbors and family”. 329 Sennefelt, Den politiska skjukan, s. 31. 93 uttrette et ærende for de to brødrene. 357 Kallenavnet Kniplingdunken skal han ha fått fordi han tidligere hadde gått rundt og solgt kniplinger. 358 Kniplingdunken kom til Christiania den 8. august hvor han tok inn hos høker Grimsgaard. Her traff han Fredrik Torkildsen Lehne fra Hole prestegjeld. Lehne var i Christiania sammen med flere allmuemenn for å skrive søknad til Stortinget. 359 Lehne oppgav som grunn til at de burde samles var fordi kongen var ventet til Christiania den 11. august, og han ville at man i ”Felledskab skulde tale med Kongen og for ham beklaget sin Nød og Pengetrang.” Kniplingdunken ble med de andre allmuemennene til torvet hvor det var samlet en del menn. Kniplingdunken blant annet kunne navngi Peder Aske. 360 Da bøndene var samlet ble det bestemt at de samlet skulle gå inn til Christiania da ”[r]ygtet gik at H. M. Kongen skulde afreise fra Christiania til Tronhjem enten den 28 eller 30de August og derfor blev et nyt Møde bestemt til den 26 samme Maaned.” Det ble også bestemt at verken soldater eller landevernsmenn skulle bli med til dette møte da ”man kunde tage det ilde og, ifald deslige Personer ogsaa indfandt sig, og desuden kunde det være mueligt at deslige Personer kunde blive beordredt af dens Officerer til noget Møde eller nogen anden Tjeneste.” 361 De var redd for at soldater og landevernsmenn kunne settes under militær kommando. Dette viser at bøndene var klar over at det kunne skje at militære ble satt inn mot dem hvis de valgte å gå frem på en slik måte som her var planlagt Kniplingdunken forklarte også at før han reiste fra Christiania skal han ha fått fra Peder Aske en kopi av søknaden som hadde blitt levert inn til Stortinget. Denne kopien skal Kniplingdunken ha fått beskjed om å ta med til Erik Gulsvig som bodde i Flå i Hallingdal. 362 Gulsvig hadde de forklart til Kniplingdunken at de kjente fordi han for en stund siden hadde vært i Christiania. Kniplingdunken hadde imidlertid ikke mulighet til å få levert den til Gulsvig, og da ba de han om å levere den til Kolbjørn Haftorn. Dette gjorde Kniplingdunken og han var også med Haftorn da han overleverte det til Knud Engebretsen, eier af gården Opheim. Knud Engebretsen ble pålagt å ta den med videre til Ål og Tollef Knudsen Strand 357 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 41) Ole Olsen Kniplingdunken 16. sept. 1818, folio 8b-10a. 358 RA, Privatarkiv 58 Michael Birkeland, A. Høye kassetter. Kronologiske samlinger i Kvartformat. Kassett VII, konvolutt 2 merket ”Bonderøret 1818”, opplysninger fra”Lensmand Ole Gulsviks mundtlige Fortælling den 6. August 1869”. Kolbjørn Haftorn var med på å underskrive søknad i Christiania 20. juli. 359 Fredrik Lehne var et navn som dukker opp ved flere anledninger, og han ble i domskommisjonen mistenkt og dømt for sin deltakelse. 360 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 41) Ole Olsen Kniplingdunken 16. september 1818, folio 8b, og Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Olsen Kniplingdunken 12. mars 1819, 2. hefte s. 154. Peder Aske skulle også selv bli mistenkt sin deltakelse med bondetogene. 361 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Olsen Kniplingdunken 12. mars 1819, 2. hefte s. 157. 362 Erik Eriksen Guldvig var med å underskrive fellessøknaden datert 20. juli 1818. Se vedlegg 2. 94 som senere skulle gi det til Ole Aalbiørnsen Dok. 363 Kniplingdunken skal også ha fått ordre fra de han var sammen med på torvet i Christiania om å underrette Kolbjørn Haftorn om at nyt Møde var berammet saa vidt han mindes til den 26d August og at enhver Skattebonde, der ikke var Soldat eller Landsværn, skulde indfinde sig, dog ubevabnede, for at underskrive en nye Ansøgning, hvorhos enhver Udeblivende ville blive mulcteret paa 100 Rigsbankdaler[.] I følge Kniplingdunken var det allerede her snakk om pengebøter for dem som ikke deltok. Det var også understreket at de ikke skulle ta med seg våpen, og som sagt ovenfor at soldater og landevernsmenn ikke skulle delta. Kniplingdunken overleverte denne beskjeden til Kolbjørn Haftorn, som også fortalte det videre. 364 Kontakter og bekjentskap fra søknadsskrivning i Christiania ble viktig for videre kontakt og arbeid på tvers av sogn og prestegjeld for å få i stand bondetogene. En del av disse personene kjente hverandre også fra tidligere. Flere av de som var med på å skrive søknader var med på å spre budskapet om toget. Videre skal jeg diskutere mobiliseringen til de to tog først til den avtalte datoen 26. august. Riktignok litt forsinket, bøndene samlet først seg på Sundvollen den 28. og 29. august. På Hedmark var det samlinger den 26., 27., og 28. august. 365 Det første toget til Sundvollen Fredag 28. og lørdag 29. august var flokker av bønder samlet på Sundvollen og Midtskogen på Krokskogen i Buskerud. Dette skulle bli det første bondetoget i 1818. De aller fleste bøndene gikk ikke videre herfra etter advarsler fra lokale embetsmenn som overtalte dem til å vende hjem. Det første toget mislyktes, men var viktig for mobiliseringen til det andre toget. Det ble her satt dato for ny samling og oppfordring til at enda flere skulle delta. Mobiliseringen av bøndene til det første toget foregikk på ulike måter, og jeg har trukket frem Hallingdal, Hole, Ådal, Valdres, og Nes og Ringsaker på Hedmark. Bøndenes første organisering i Hallingdal og vendereise ved Golingsbroen I Hallingdal var det hektisk organisering før det første toget. Det er beskrevet ovenfor hvordan Kniplingdunken og Kolbjørn Haftorn spredte oppfordringen om å gå til Christiania. Knut Engebretsen Opheim fra Torpo i Ål fikk kopien av søknaden levert til Stortinget og oppfordring om ”at enhver Mand i Bygden skulle samles for at reise til Christiania og der at tale med Kongen om Forlindring i Skatter m. m.”. Kniplingdunken skal også ha truet med 363 Dette var de samme som hadde vært med på skrive søknad til Stortinget datert 24. august, se kapittel 3. 364 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 41) Ole Olsen Kniplingdunken 16. sept. 1818, folio 8b-10a. 365 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 250. 95 bøter på 50 spesidaler for de som ikke ble med. Haftorn og Kniplingdunken tok aktivt kontakt med bønder for at de skulle delta, og det ble både truet og lokket. Opheim ble bedt om å levere kopien av søknaden videre til andre bønder. Om sin egen rolle i bondetogene forklarte Opheim at: Da Ole Kniplingdunken og Colbiørn Haftorn havde bragt Deponenten bemeldte Budskap med Ordre, at Deponenten igjen skulle sende Bud til anden, saa var Deponenten enfoldig nok til at gjøre dette og Følgen blev at Almuen samledes og reise udover til Goel men da de kom der og fandt at Folket der ikke var færdig til Afreise saa reiste Deponenten tilbage til sit Hjem. 366 Opheim unnskyldte sin egen deltakelse med enfoldighet. Dette er en strategi flere brukte, både for å unnskylde sin egen deltakelse og også for å understreke at man ikke viste bedre. Kunnskap om de skriftlige brevene ble også spredd muntlig. 367 Det virker som det har vært en stor interesse blant bøndene om både de muntlige og skriftlige tilsigelsene, dette gjelder ikke bare her. Det kommer ved en rekke tilfeller frem at skriftlige tilsigelser, søknader og skrivelser og dokumenter som Sebbelows plan også ble lest opp høyt. Bøndene trengte altså ikke å være lesekyndige selv for å få informasjon fra skriftlige kilder. Det viser at det var en skriftlig, i tillegg til en muntlig agitasjon for å få bøndene med seg til det første toget. Ved Goelingsbroen i Gol skal flere bønder ha samlet seg for derfra å gå videre samlet til Christiania. Ole Iversen Kinneberg, gårdmann og rodemester fra Gol, forklarte at før det første toget kom en kvinne opp til bygden. Hun hadde med ordre om at alle skulle møtes samme ettermiddag nede ved Golingsbroen. Kinneberg hadde ikke selv sett denne kvinnen. Han forklarte at han selv hadde fått bud fra naboen. Nede ved broen ble det samlet en stor del folk, og til stede var også Kniplingdunken. Her påropte Kniplingdunken seg ordre fra stortingsmenn og fortalte at bøndene skulle innfinne seg i Christiania med sine skattebøker. Kniplingdunken skal også ha sagt at de som ikke møtte til toget skulle bøte med 50 spesiedaler. 368 Andre hevdet i forhør at det ikke hadde kommet trusler. 369 Men det ble ikke noen umiddelbar avmarsj. Til stedet kom også presten Abraham W. Støren og han formanet bøndene å vende tilbake, og reisen til Christiania ikke noe av. 370 Gårdmannen Ole Thidemandsen Olsgaard forklarte at han også hadde vært ved denne samlingen. Han hadde heller ikke hørt Kniplingdunken bruke noen trusler. Han hadde derimot blitt kontaktet av Kniplingdunken noen dager før denne samlingen for at han skulle reise opp til Hemsedal ”for der at beordre Lensmanden som igjen skulle tilsige Almuen til Møde i Christiania, men da 366 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Knud Engebreth Opheim 31. mars 1819, 4. hefte s. 291-293. 367 Jfr. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 31) Tollef Olsen Naas 16. september 1818, folio 7a. 368 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Iversen Kinneberg 27. mars 1819, 3. hefte s. 257259. 369 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Ole Aslesen Olsgaard 23, mars 1820, s. 217. 370 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Iversen Kinneberg 27. mars 1819, 3. hefte s. 257258. 96 Vidnet [Ole T. Olsgaard] spurgte ham om skrivtlig Ordre, blev han vred og reiste bort.” 371 Kniplingdunken forsøkte å få flere med på å spre budskapet om bøndenes tog. Kniplingdunken forklarte selv at siden han brakte skrivelsen som er beskrevet ovenfor videre, bidro dette til at flere hundrede Bønder fra Aal satte sig i bevægelse og ankom paa Vejen til Christiania til Goels Annex, hvor de ved Præsten Størens bestræbelse bleve formaande at vende tilbage, saavidt han erindrer Søndagen den 22de. 372 I kapittel tre skrev jeg om en søknad fra allmuen i Ål, og hvordan den ble til da bøndene ble advart av presten Leiit mot å gå samlet til Christiania, og at de heller burde skrive en søknad for å legge frem sin sak. Bøndene så fortsatt søknader som et alternativ for å komme frem med sine klager. Hole prestegjeld – motvillige deltakelse På Hole skal det tiden like før det første toget ha reist rundt ådølinger og valdrisere som truet bøndene til å delta. Ole Olsen, fullmektig hos fogd Thams, forklarte at den 27. august 1818 på vei til Ådal i Ringeriket møtte han ”en Hob Almuesmænd, hvoraf de Flæste, efter Dragten, var fra Valders og de Øvrige fra øvre Aadalen.” Noen av dem skal ha forklart at de var på vei til Christiania ”for der, i Forening med mange flere Almuesmænd, som ligeledes, efter tagen Bestemmelse, skulle møde i den saakaldte Aasengaarden sammesteds, at frembringe deres Ansøgninger for, og tale med Storthinget”. Ole Olsen skal også på samme tur hørt ryktet ”at nysnævnte Valderser og øvre Aadøler skulle deels overtale og deels true Folk til at være dem følgeagtige”. 373 Igjen var det altså snakk om søknad i Åsengården, samme sted som bøndene hadde samlet seg i juli og august for å skrive felles søknad til Stortinget. At bøndene igjen ønsket å skrive søknad kan si noe om hvilken metode de ville bruke til å komme med sine krav når de ankom Christiania. Flere fra Hole forklarte seg om bønder som prøvde å få dem til å delta i turen til Christiania. I følge forklaringer skal Iver Skagnæs ha vært en av dem som gikk omkring. Iver Skagnæs fra Ådal i Ringeriket dukker ofte opp i kildematerialet fra kommisjonene når det gjelder det første bondetoget. Det kan være fordi han var viktig for å få toget i stand, eller at kommisjonsmedlemmene var særlig ute etter opplysninger om mulige ledere. 374 371 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Ole Thidemandsen Olsgaard 23. mars 1820, s. 219-220. 372 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 41) Ole Olsen Kniplingdunken 16. sept. 1818, folio 8b-10a. 373 Hoels kommisjon, pakke 1, forhør av Ole Olsen i domskom. 8. juni 1820, s. 644-646. 374 Iver Skagnæs skal også ha hatt en skriftlig oppfordring om deltakelse til det første bondetoget. Den skal Skagnæs ha levert til forlikskommisjonær og gårdmann Anders Andersen Hurum med beskjed om å levere brevet til Frederik Lehne som igjen skulle levere den til en annen navngitt person. Hurum skal imidlertid tatt 97 Skagnæs ble av sogneprest Andersen beskrevet i presteattest levert inn til domskommisjonen: han [Iver Skagnæs] er bleven mej bekjendt som et ubeskedent og selv klogt Menneske, der gjerne vil tale, hvor han burde tie, der fælder ligesaa fremfusende og dristige, som umodne og ubesindige Domme om Ting, han ikke forstaaer, og derfor neppe kan fritages for Mistanke om, at han besidder – om ei maaskee just egentlig Skadefrohed og directe Oprørssind – dog uværdig og fordærvelig Lyst til at dadle Statsstyrelsen i Almindelighed, og Øvrighedens velmeente Foranstaltninger og de – hans Synskreds meget overstigende Embedshandlinger i Særdeleshed. 375 Presten hadde ikke høye tanker om Skagnæs, og kan med dette ha vært med på å bekrefte domskommisjonens mistanker. 376 Det skal i Hole ha gått rykter om at folk fra de øvre bygder skulle komme for å reise til Christiania. Jens Andersen Dæhlie fra Hole hadde hørt ryktet på en auksjon han var tilstede på. Samme kvelden som han hadde vært på auksjonen, skal det ha kommet fem eller seks menn fra Ådal til gården hans. Jens Dæhli forklarte at han ikke kjente noen av dem, men han skal ha hørt at den ene som var tilstede ble nevnt med navnet Iver Skagnæs. Videre skal disse ha oppfordret ham til å følge med dem til Christiania hvor de foregave at vilde efterhøre om der kunne blive noget at udrette til Landets bedste og til nogen Lettelse i de svære Byrder der vare dem paalagde, thi de talede om, at der var indgivet mange Ansøgninger uden at derpaa var fælden nogen Resolution. Søknader var levert inn, men til ingen nytte. Hva landets beste og hvilke byrder som man skulle forsøke å få lettelse i ble ikke utdypet, men det er nærliggende å tro at søknader som ble nevnt gjaldt skattene og bankvesenet. De som kom til gården hans kom også med trusler om hevn om hvis ikke Jens Dæhlie og hans naboer deltok. Skagnæs fortalte også at det var komme en ordre ”ovenfra Bygderne samt at han og hans Følge var sendt i Forveien for at opbyde Folkene”. 377 Med ”ovenfra Bygderne” mente Skagnæs antageligvis Hallingdal eller Valdres. Jens Dæhlie og hans bror Anders Dæhlie tok truslene på alvor og reiste over til Sundvollen. Da de kom frem, virket folkemengden uorganisert og de kunne ikke gjøre rede for hvorfor de skulle gå til Christiania. Det virker heller ikke som om Jens Dæhlie hadde fått en god beskrivelse av hvorfor de skulle gå av de som kom til gården hans, og dette kan ha forsterket inntrykket av dette som uorganisert. Jens og Anders gjorde derfor vendereise avgjørelsen om at dette brevet ikke burde komme videre, og skal ha ødelagt det: Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Anders Andersen Hurum 10. juni 1820, s. 774-774. 375 Hoels kommisjon, pakke 2, bilag Numero 109 til domskommisjonen, presteattest for Iver Skagnæs av sogneprest Andersen, datert 7. juni 1820 Norderhov prestegård. 376 I forklaringer fra bøndene kommer også frem at Iver Skagnæs skal ha hatt kallenavnet ”lille prokurator”:Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. av Elling Aslesen Berggaarden 11. sept. 1819, 8. hefte s. 689-690. 377 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelses. Anders Andersen Dæhlie 10. september 1819, 8. hefte s. 682. Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Jens Andersen Dæhlie 10. sept. 1818, hefte 8. s. 682-684. 98 da de kom der forefandt de en Mængde Mennesker forsamledt, hvoraf en stor Deel var unger Drenger, dog hørte de, at en hel Deel Personer vare gaaed i Forveien. Da nu de Forsamlede ikke kunne gjøre nogen fornuftig Rede for hvad de vilde udrette i Christiania, saa sagde Deponenten og hans Følge, at de for frem som Narr og de følgelig ei vilde følge med dem, hvorfor Deponenten og de øvrige reiste tilbage. En kort tid senere hadde Jens Dæhlie igjen hørt at det reiste folk gjennom bygdene, men det hadde kommet noen til hans gård. 378 Også andre kunne fortelle om rykter om en mengde oppledninger som ville komme og ta folk med seg til Christiania. Niels Jacobsen Hansen hadde planlagt å reise inn til Christiania i et ærende da han hørte ”Rygte om, at der skulle komme en skrækkelig Mængde Bønder fra de øvrige Bygder”. Fordi han var redd for at det skulle bli uro i hovedstanden turte han ikke å reise inn til byen. Samme formiddag kom det til gården fire eller fem karer som Hansen ikke kjente, men som han mente var fra Valdres. Disse karene oppfordret Niels Hansen og hans naboer til å reise med til Sundvollen og så videre til Christiania ”hvor Personene foregav at ville søge Pengelaan, og de sagde derom at have indgivet mange Ansøgninger men intet Svar faaet, hvorefter de nu ville reise ind for at tale med Vedkommende.” Disse fremmede karene skal ha truet med at enhver gårdmann som ikke ble med skulle bli ”hjemsøgt”. Av frykt for disse truslene reiste Hansen og naboene hans til Sundvollen. Da de kom frem, hadde den første gruppen av bøndene allerede reist. Tilbake var en del unge drenger, og Hansen forklarte at Iver Skagnæs skal ha vært blant dem. Også Hansen forklarte at de som var samlet ikke kunne gjøre rede for hensikten med turen til Christiania. Han skal ha fortalt dem ”at de fore frem som nogle Narr, og at han […] ikke ville gjøre Følge med dem.” Skagnæs skal da ha sagt at når man kom tilbake ville man kjenne igjen dem som ikke hadde fulgt med. I dette var det en implisitt trussel, om at de som ikke ble med skulle få unngjelde. Skagnæs skal ha drevet på at reisen skulle fortsette. Hansen og naboene skal imidlertid ha reist hjem igjen. 379 I Hole virker det som det ikke har vært noen lokal organisering ved det først toget, men at de som deltok har gått til Sundvollen fordi de hadde blitt truet og oppfordret til det av bønder som var på gjennomreise fra andre bygder. Flere forklarte at det virket som samlingen på Sundvollen var uorganisert og dette kan ha hatt medvirkende årsak til at det første toget endte kort og at de fleste bøndene vendte hjem. De få som sier noe mer spesifikt om kravene, og som tydeligere har fått med seg de økonomiske kravene sier ingen ting om sin egen økonomisk situasjon. 378 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Jens Andersen Dæhlie 10. sept. 1818, hefte 8. s. 682-684. For flere forklaringer om samling på Sundvollen og at det der var samlet unge drenger se også forklaring: Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Amund Olsen Colkind 11. sept. 1819, 8. hefte s. 690-691. 379 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Niels Jacobsen Hansen 13. sept. 1819, 8. hefte s. 695-697. 99 Ådal – på veien fra Valdres Det ser ut til at en del av bøndene som reiste til Hole og skremte dem opp kom fra Ådal. Til Ådal skal det imidlertid ha kommet bønder over fra Valdres, og dette skal ha vært en av årsakene til at bøndene herfra gikk i det første toget. Ole Hansen Rustand fra Ådal forklarte at i august kom det ”endeel Walderser fra Reenlie ud til Aadalen, og talede om, at de ville gaae til Christiania for de ventede at treffe Kongen”. Fra kongen ønsket de å ”søge nogen Lindring i deres trykkende Skatter og Byrder.” Flere fra Ådal skal ha blitt med disse et stykke forbi Midtskogen på Krokskogen. Da de fikk høre at kongen ikke var i Christiania vendte de tilbake til Midtskogen hvor en mengde mennesker var samlet. Thams skal da ha kommet tilstede og ”forestillede dem, at de handlede urigtig i at gaae frem i saadan Mængde”. 380 Lensmannen Peder Øvrevolden forklarte at han i slutten av august fikk noen valdrisere på besøk. De fortalte at de ville reise til Christiania med ”Ansøgning om lettelse i deres Kaar”. Lensmannen forklarte dem at ”deres Fremgangsmaade var urigtig, og at de blot burde sende et Par Mænd i et saadant Ærinde for hvert Kirkesogn, men de sa, at om de lod skrive en Ansøgning og fremsendte paa den Maade, da troede de ikke at faae den indleveret.” De ønsket av lensmannen skulle bli med dem, men Øvrevolden forklarte dem at han hadde forretninger i anledning av sitt embete og dermed ikke kunne eller ville bli med dem. De skal ikke ha brukt trusler. Da Øvrevolden kom tilbake fra sitt ærende var det reist en båtladning med folk over Sperillen og bøndene skal ha fortsatt reisen mot Christiania. 381 I Ådal var det forsøk på å få med egne bygdefolk til Christiania. Husmannen Bendik Eriksen skal ha reist rundt på forhånd av det første toget ”paa nogle af Gaardene i Aasbøigden i yttre Aadalen”. Dette hadde han gjort etter Ole Findsand anmodning. Dette var den samme Ole Findsand som sammen med Iver Skagnæs hadde skrevet søknad til Stortinget tidligere på året. På gårdene skal Bendik Eriksen ha tilspurgte Opsidderene om de ville afgive Møde i Sundvolden og derfra at gaae ind til Christiania for at snakke med Regjerningen, men han benægtede aldeles nogensinde i denne Anledning at have brugt nogen Trudsel, ligesom han nu bemærkede, at ingen Anden end bemeldte Ole Findsand havde narret ham til den omforklarede Omvandring[.] Ole Findsand skal ifølge Eriksen selv ha reist rundt på andre gårder i ”Aasbøigden” i samme ærende. 382 Engebret Olsen Moe, gårdmann fra Hole prestegjeld, skal ha hørt at Bendik Eriksen og en tjenestekar, som han ikke visste navnet på, skal ha reist rundt med bud og trusler. 383 380 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Hansen Rustand 18. juni 1819, 5. hefte s. 457. 381 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Peder Øvervolden 15. juni 1819, 5. hefte s. 419-420. 382 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Bendik Eriksen 10. juni 1820, s. 768-771. 383 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Engebret Olsen Moe 7. juni 1820, s. 621-623. 100 Det ser ut til at det også i Valdres hadde vært organisering til det første toget, og at flere derfra reiste. Hvor mange som har gått fra Ådal og Valdres vet vi ikke, men rykte om dem gjorde inntrykk, slik vi har sett i Hole. Bøndene samler seg – møte på Krokskogen Allerede i forklaringene fra Hole og Ådal har vi fått et inntrykk av bøndenes samling på Sundvollen og Krokskogen. Etter at bøndene var samlet på Sundvollen, ser det ut til at de har gått videre mot Christiania, og at de igjen stoppet opp på Midtskogen på Krokskogen. Engebret Olsen Moe forklarte at han hadde vært med fogd Thams til Midtskogen for å undersøke bøndenes samling. Der hadde Moe lagt merke til Skagnæs og hvordan han talte i en tradsig eller truende Tone yttrede at man vel vidste at Almuens Fremgangsmaade en massa ikke var lovmedholdig, men at man ikke destomindre dertil havde bestemt sig, hvorhos ham brugte nogle Udladelser hvis Indhold Vidnet tydelig erindrer var den at han (Iver Skagnæs) troede just ved Folkets Mængde at skræmme vedkommende Authoriteter i Christiania til at indvilge Folkets Fordringer, men hvorledes Ordene egentlig lød erinderes ikke. Som sitatet ovenfor viser, visste Skagnæs at en slik fremgangsmåte som bøndene hadde valgt var ulovlig. Skagnæs skal også ha sagt at allmuen ville at statsregnskapene skulle legges frem, inkludert statens utgifter, regnskap for sølvskatten og blåfargen. 384 Moe beskrev at Skagnæs skal ha ”i det hele udmærkede sig ved en tradsig Tone og for det meste førte Ordet.” 385 Hans Johan Bjørnstad gårdmann fra Hole prestegjeld var også med fogd Thams. Bjørnstad forklarte at bemeldte Iver, som for det meste førte Ordet, talede i en tradsig Tone, og blev der, saavidt Vidnet mindes, opgivet som Hensigten af Almuens forehavende Reise til Christiania, at forskaffe sig Regnskab for Blaafarven og Kobberet som var gaaet ud af Landet, samt ligeledes Regnskab for Statsudgivterne og endelig Svar paa de at dem forhen indgivne Ansøgninger. 386 Årsakene til at bøndene gikk til Christiania, var i følge Skagnæs mange. De ville både få innsyn i statens utgifter og regnskap. I tillegg var det også et ønske om å få svar på søknader som allerede var levert. Dette klagemålet var ikke nytt. De mange forhørene som pekte ut Skagnæs, kan også tyde på at noen var mer aktive enn andre til å få med bønder. Han var heller ikke redd for å tale for forsamlingen, til tross av at han visste at det stred mot lovene. Fogd Thams med sine følgesmenn, fikk overtalt bøndene til å vende hjem og at de heller skulle velge det som gårdmann Gulbrand Tandberg beskrev som ”en mere passende Maade til at fremføre deres Ønsker for Storthinget og Regjeringen”. Thams reiste, som beskrevet i kapittel to, inn til Christiania og la frem bøndenes sak for myndighetene der. 387 384 Det er mest sannsynlig at Iver Skagnæs, når han snakket om blåfargen, mente kobolt som ble utvinnet på Modum. I På fallittens rand skriver Sverre Steen om blåfargen fra Modum og det er klart at han her mener koboltverket: Steen, På fallittens rand, s. 152. 385 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Engebret Olsen Moe 7. juni 1820, s. 621-627. 386 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Hans Johan Bjørnstad 7. juni 1820, s. 628-630. 101 Iver Skagnæs skal ha vært misfornøyd med at bøndene gjorde vendereis. Hans Bjørnstad forklarte at omtrent 14 dager etter det første toget kom Iver Skagnæs i følge med to andre til Bjørnstads gård. Der skal Skagnæs ha ytret sin Misfornøielse med at ikke alle Almuensmænd havde fulgt med i det første Tog som Bønderne havde havt i Sinde at foretage til Christiania og hvori de vare bleven forhindrede ved de Militaires Ankomst til Krogskougen; Iver Skagnæs udlod sig ved samme Leilighed med, at Bønderne paa de store Korngaardene nede i Bøigden havde godt vet at være Storkarle, men oppe hos ham i Aadalen kunde Ingen vedblive sine Gaarde endnu i 3 Aar, dersom det skulde gaae som hidindtil, og at de nu var paa høi tid at fordre Regnskab af Regjeringen. 388 Faren for å miste gårdene og eiendom var overhengende. Skagnæs var klar på at forholdene var helt andre for bøndene i Ådal enn hva de var på de store korngårdene på Ringeriket. Det var forskjell mellom fjellbygdene og flatbygdene. Før bøndene reiste hver til sitt ved samlingen på Midtskogen, planla de et nytt forsøk på å gå til Christiania. De bestemte dato for toget, og at de nå skulle få enda flere med. Bøndene håpet at det da var mulighet for at kongen var i Christiania. 389 Myndighetene var på forhånd av det andre toget klar over at det hadde blitt planlagt et nytt tog. 390 Det første og eneste toget på Hedmark – aktiv organisering, men ingen avmarsj På Hedmark var det en aktiv organisering og mobilisering på forhånd av det første toget. Allikevel kom ingen herfra med. Deltakelsen på Hedmark ser ut til å ha begrenset seg til de tre prestegjeldene Vang, Ringsaker og Nes, med vekt på de to siste. For letthets skyld omtaler jeg dette som Hedmark. I dagene 26., 27., og 28. august var det samlinger på Hedmark hvor bøndene samlet seg for å diskutere reisen til Christiania. 391 Den første samlingen på Hedmark var på gården Øste 387 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Gulbrand Tandberg 10. juni 1820, s. 761-766. 388 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Hans Johan Bjørnstad 7. juni 1820, s. 630-632. 389 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom, Ole Olsen Berg den 16. juni 1819, 5. hefte s. 431-432; Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Elling Eriksen Røsbye 14. juni 1819, 5. hefte s. 396. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. Anders Ericksen Flaskerud 16. sept 1818, folio 5a. 390 Myndighetene hadde fått rapporter om at bøndene igjen hadde planer om å prøve å samlet gå til Christiania. Mörner skrev brev til Carl Johan om at bøndene hadde truet med å møte opp mannsterke den 12. september da de var samlet ved det første toget. Det stod også at det var snappet opp to anonyme oppfordringer i Lands prestegjeld om å møte på Sundvollen 11.- 13. september: Lindbæk, Stattholder Carl Mörners brev til Carl Johan 1816-1818, s. 322. Brev datert 9. september 1818. 391 Mange var samlet på de tre samlingene på Hedmark. Lars Thorsen Balstad mente at det hadde vært på samlingen på Østre-Aske mellom 20 til 30, på Skjelve noen flere, og på Fangberget ”det største Antal, hvorom han dog intet kan bestemme, da Folkene sammesteds vare meget adspredte, Nogle kom og Nogle gik.”: Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Lars Thorsen Balstad 29. juni 1820, s. 1028-1032. I undersøkelseskommisjonen kom det frem detaljerte forklaringer om hva som hadde skjedd under disse samlingene. I domskommisjonens andre protokoll finnes det en rekke forhør fra Hedmark. Flere ble spurt om samlingene her. Det er påfallende hvor forsiktig de her er med hva forklarte, og at de kommer med lite detaljer om hva som har skjedd. (Gunnerusbibilioteket, Commissions Domsacten i Saken angaaende AlmueUrolighederne i 1818: 2den Deel.) Domskommisjonen var særlig opptatt av hva som hadde skjedd på selve samlingene, hvem som var lederne og hvem som hadde sagt hva. 102 Aske 26. august. På forhånd av denne samlingen skal det ha gått rundt to løpesedler eller budstikker som oppfordret til møte. På den ene budstikken skal det i følge en avskrift som ble lagt frem for Høyesterett åtte år senere stått at ”[e]nhver Opsidder liden og stor mødes på Østre Aske paa Onsdagen den [mangler dato] August Eftermiddag. Den som ikke møder eller paa mindste Maade hindrer denne Seddel, kan vænte paa en innstændig Maade at blive straffet.” På budstikken skal det også ha stått at seddelen skulle gå ”syd efter den almindelige Budstikkegang bagvændt”. Til slutt sto det ”cito! cito! cito!”, altså fort, fort, fort. 392 Budstikken var undertegnet Massena. Massena var en av revolusjonsgeneralene til i Napoleon, og var som Sverre Steen skriver en av ”Carl Johans tidligere kollegaer”. 393 Bruken av Massena kunne være en henvisning eller vise til en forbindelse til Carl Johan, eller mer nærliggende å tro, en henvisning til at de trodde at det var dette Carl Johan hadde ønsket. Massena var et navn som tidligere ofte var nevnt i aviser, og en kjent skikkelse i Norge. Flere forklarte seg om budstikkene som skal ha gått rundt på Hedmark. Lars Thoresen Balstad fra Nes prestegjeld forklarte at sommeren 1818 kom det fra gården Bye en seddel eller budstikke. På budstikken stod at det samme dag klokka to ”skulde holdes et Møde paa østre Aske, og noget der angikk enten Bygdens eller det almen Vel.” Han forklarte i tillegg at budstikken ikke hadde underskrift og at han sendte den videre ”paa den almindelige Budstikkevei.” Hvem som hadde skrevet den visste han ikke. 394 Til Mogens Jørgensen Ousdal fra Nes skal det ha kommet et lite pikebarn med en seddel eller en slags budstikke. På den stod det oppfordring til å møte på Østre Aske. Jørgensen brakte den videre til en annen gård. Like etter kom en ny seddel til gården med samme innhold. 395 Til Hedmark kom også Østen Ormerud fra Flå og Harald Brage fra Hedalen. Ormerud skal ha reist over til Hedalen i Valdres for videre derfra å reise til Hedmark for å høre om noen fra den bygden ville reise med til Christiania. Fra Hedalen hadde Harald Brage blitt med. På Hedmark skulle de to ha henvendt seg til Halvor Hoel. 396 Det ble senere påstått at Ormerud og Brage startet og stod bak organiseringen på Hedmark. 397 Dette virker imidlertid 392 Høyesterett Ekstraktprotokoller rekke A, 16.12 1825-17. 03 1826. Protokollens nummer Eja 0016, s. 213. Avskrift av budstikke. 393 Steen, På fallittens rand, s. 267. 394 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Lars Thoresen Balstad 31. juli 1819, 7. hefte s. 620621. 395 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Mogens Jørgensen Ousdal 29. juli 1819, 7. hefte s.586-587. Jfr, også Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Niels Thorsen Wollum 17. august 1818, 8. hefte s. 671673; Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. overjeger Ole Jacobsen Lie 2. aug. 1819, 7. hefte s. 638639. 396 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. underlensmann Syver Iversen Ilianstad 23. mai 1820, s. 351-352. 396 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Østen Ormerud 29. mai 1820, s. 488-450. 397 Hoels kommisjon, pakke 2, bilag til domskommisjonen, bilag 219. ”Defensions innlæg af Ytter” datert 23. januar 1821, for Halvor Nielsen Hoel og Peder Hansen Aske, side 32 (egen sidenummerering), ligger inn i 109 deltok i det andre bondetoget. Han ble arrestert av de militære og ført til Akershus festning. Ormerud var også med på det andre toget. Ved Hønefoss møtte han en del som allerede var på vei hjem, og derfor vendt han om og fulgte med dem. 424 Fra flere forklaringer i forhørskommisjonen kom det frem at Østen Ormerud skal ha reist rundt i Hallingdal for å oppfordre flest mulig til å bli med. Poul Olsen Nedremyhr, samme mann som hadde vært over i Hedalen, forklarte at Østen Ormerud hadde vært hos han og rådet han til å delta i toget. Poul Olsen hadde også hørt at Ormerud hadde reist rundt i Hallingdal for å formane folk til å bli med. 425 Flere forklarte seg i lignende vendinger. Hos Engebret Olsen skal Ormerud ha vært og oppfordret ”Alle og Enhver af Gaardmænd at indfinde sig snarest mueligt i Christiania med sine Skattebøger for at tale med Kongen og Regieringen om, hvorledes det skulde blive med Skatterne, da Pengene blev borte.” 426 Ormerud forklarte selv at han hadde blitt anmodet av bønder fra Flå om å formidle videre at allmuen hadde tenkt seg til Christiania for å levere søknad til kongen om de høye skattene og pengemangelen. Årsaken til at han fikk dette oppdraget, forklarte han var fordi han hadde ærender rundt i bygder i Hallingdal. 427 Ormerud skal også ha reist rundt med de to hedølerne da de var over i Hallingdal. Knud Engebretsen Opheim fra Ål forklarte at det hadde kommet bud om at Østen Ormerud og to fra Valdres reiste og beordre allmuen til samling. Opheim hadde derfor leid en mann, Ole Rasmussen, som reiste på hans vegne. 428 Opheim skal selv ikke ha sett disse tre mennene som reiste rundt, men han hørte at de hadde ordre ”der siden løb om i Bygden fra Mund til Mund.” 429 At ordren er beskrevet som at den løp fra ”Mund til Mund” er en god beskrivelse på hvordan og i hvilken hastighet rykter og trusler ble spredt. Det virker som om Kniplingdunken og Ormerud hadde et visst samarbeid. 5. september skal det ha vært samling på gården Haftorn i Gol. Ormerud som nå var tilbake fra sin reise til Hedmark, skal ha vært her og brakt bud om at han havde været paa Hedemarken […],og nu var udsendt for at bebude samtlige Hallinger, at de andre Bygders Beboere var yderst forbittrede over deres Udeblivelse den 26d forrige Maaned, og dersom de ikke nu indfandt sig til den 12d dennes i Sundvolden paa Ringerige, eller senest den 13de saa vilde Bønderne fra Storlandet […] indfinde sig i Hallingdahlen for at drive dem med, og nu agtede Hedemarkingene ikke at begive sig paa Vejen forinden nogle Afsendinger fra forskjellige Bygder 424 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 303) Østen Ormerud 24. november 1818, folio 40b-41b 425 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 50) Poul Olsen Nedremyhr 17. sept. 1818, folio 11a-11b. 426 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 122) Engebret Olsen 19. september 1818, folio 20a. 427 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr 303) Østen Ormerud 24. november 1818, folio 40a-41b. 428 Ole Rasmussen, 54 år fra Torpo anneks, ble arrestert og ført til Akershus festning, hvor han ble avhørt og forklarte at han hadde blitt sendt av Knud Engebretsen Opheim som selv ikke kunne gå på grunn av ”Svagelighed”, og måtte sende en mann for seg etter pålegg fra Østen Ormerud: Hoels kommisjon, pakke 2, forhørskom. av (nr. 108) Ole Rasmussen den 18. september 1818, folio 18b. 429 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Knud Engebreth Opheim 31. mars 1819, 4. hefte s. 291-293. 110 ved deres Ankomst havde overtydet dem om at de virkelig vare i Anmarsch. 430 I trusselen Ormerud her kom med var det rom for misforståelser. Her trues det med at hedmarkingene ville ”drive dem ud", samtidig som de selv ikke ville gå før de var sikre på at folk fra andre bygder var på vei. Kniplingdunken og Ormerud skal sammen ha reist rundt i Gol. Arne Arnesen Goelberg fikk besøk av de to på gården sin. Der skal Ormerud ha sagt at han var beordret af de 4 høieste i Storthinget til at reise fra Gaard til Gaard og opbyde hver Mand til at møde i Christiania med deres Skattebøger for at prøve om de kunde faae nogen Forlindring paa Skatterne. Østen sagde at han havde skriftlig Ordre herom, men Deponenten saaae den ikke, og kan eiheller læse Skrivt. 431 Skattebøkene kunne bruks som bevis for at det var vanskelige tider. Om Ormerud virkelig hadde en slik ordre fra disse fire stortingsmenn fant kommisjonene aldri ut. Uansett kunne en slik ordre gi inntrykk av en større autoritet bak bøndenes samling. Dette er spørsmål som skal diskuteres videre i kapittel seks. Gårdmannen Tollef Olsen Goelberg skal også ha vært tilstede da Kniplingdunken og Ormerud var hos Arne Goelberg, og de prøvde å få dem med seg til reisen til Christiania. Tollef forklarte at han hørte Ormerud si at han nu kom lige fra Christiania og Eidsvold, hvor han nær havde truffet Kongen, men kom dog et Jevndøgn for sildig, men nu var Ole Kniplingsdunken kommen med Ordre og nu maatte alle reise iveien og indtræffe en vis Dag […] for at skvaldre med Kongen i Christiania om Skatternes Forlindring.” Kniplingdunken skulle da også ha sagt at ”Østlandet skulle komme og lægge dem øde som udeblev, fra det tilsagte Møde, ligesom de Modvillige ogsaa skulle mulcteres paa 50 Species.” Utifra forklaring virker det imidlertid som Tollef Olsen ikke likte det som ble sagt, og svarte Kniplingduke ”skulle vi møde efter saadan KjerringRø (Rykte) som løber Gaarde imellem, naar Ingen skrivtlig Ordre har at fremvise”. 432 Truslene kom tydelig frem, men Tollef var ikke like villig til å delta uten noe skriftlig og håndfast, og mente at organiseringen bare baserte seg på rykter. Dette kan ha vært en unnskyldning for å slippe unna. Dette kan også ha vært årsaken til at Ormerud påsto at han hadde skriftlig ordre fra stortingsmenn. Det ser ikke ut til at verken Tollef Olsen eller Arne Arnesen så disse papirene noe også Arnesen understrekte i forklaringen. Ormerud skal også ha sagt da de var samlet ”at han havde saadan Ordre, at enhver Mand skulde følge ham fra sig til neste Gaard, hvorfra ogsaa Deponenten [Arne Goelberg] 430 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 41) Ole Olsen Kniplingdunken 16. sept. 1818, folio 9b-10a. Med Storlandet referert Kniplingdunken til Hedmark: Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 241. 431 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Arne Arnesen Goelberg 28. mars 1819, 3. hefte s. 263-266. Ålsgjeld ligger i Hallingdal, men har ikke funnet ut eksakt hvor. 432 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Tollef Olsen Goelberg 22. mars 1820, s. 221-223. 111 satte sig paa en Hest og fulgte med Østen til Gaarden Gilgum, som den nærmeste Gaard paa Veien til Aalsgjæld”. Kniplingdunken skal ikke ha blitt med Arne Goelberg og Ormerud, han skal ha reist for å med seg folkene i Gol, mens Ormerud skulle reise til Ålsgjeld. 433 Det ser imidlertid ut som at Ormerud skal ha hatt med en skrivelse fra Hedmark. Ved Ål kirke skal det ha vært en samling av allmuen den 6. september. Ole Olsen Kolbjørnstølen skal ha vært tilstede og Ormerud skal ha sagt at han var beordret av ”Indvaanerne i Flaae, at anmode Almuen her om at samles og fælleds med hine at afgaae til Christiania.” Ormerud skal ha hatt med seg et papir som Colbjørnstølen skal ha lest gjennom: og han skjønnede at var en Forestilling der af Almuern skulle leveres Statholderen Grev Mørner, naar man kom til Christiania. Saavidt Deponenten erindrer var Indholden […] i Begyndelsen deromtrent var saaledes; "Vi fattige norske Bønder ere nu paa Veien til Christiania, ikke i nogen anden Anledning end for at tale med H.K.M. angaanede at vi ønske en anden Regjeringsform" Mer af Indholdet erindre Deponenten ikke i Sammenhæng, men vel at deri stod, at man til Storthinget havde henvendt sig baade med mundtlige og skriftlige Ansøgninger der var bleven uden Virkning. Papiret var sammenlagt firedobbelt og udenpaa stod skrevet, at Almuerne skulde samles i Sundvolden paa Ringsager [!] 434 den 11te September. Da Kolbjørnstølen spurte Ormerud om hvor han hadde fått papiret fra, svarte han at det var skrevet av Halvor Hoel. 435 Tollef Nielsen Opsata fra Ål skal også ha sett dette papiret. Kort tid før bøndene gikk i september skal Ormerud fortalte Opsata at han hadde blitt sendt av allmuen i Flå for å oppfordre allmuen her i bygden til å samles og gå inn til Christiania. Ormerud skal også ha vist Opsata papiret. Opsata gjengav hva som skulle ha stått i papirene og det var likelydene Kolbjørnstølens forklaring. 436 Fra myndighetenes ståsted var innholdet i denne skrivelsen svært alvorlig og truende. Ole Iversen Kinneberg, rodemester og gårdmann fra Gol, skal ha reist rundt her for å forsøke å få med bønder. 437 Kinneberg forklarte at naboen Arne Arnesen Goelberg hadde kommet til han med oppfordringen om at Kinneberg skulle si ifra i sin rode om å delta i bondetoget, og også at Iversen skulle være ”Opsynsmand” over de unge mennene som ble med. 438 . Det var samme Arne Arnesen Goelberg som hadde fått besøk av Kniplingdunken og Ormerud. Arnesen Goelberg skal ha sagt til Kinneberg ”at der var kommen Ordre at man strax skulde reise, og om man ikke reiste, da vilde de som var paa Veien komme tilbage og tage de uvillige med sig, med Magt, samt desuden gjøre sig betalt i Huset for den derved 433 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Arne Arnesen Goelberg 28. mars 1819, 3. hefte s. 263-266. 434 Dette skal egentlig være Ringerike. 435 Hoel kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Olsen Colbjørnstølen 30. mars 1819, 4. hefte s. 285-286. 436 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Tollef Nielsen Opsata 30. mars 1819, 3. hefte s. 279-281. 437 Ole Iversen Kinneberg ble tiltalt i domskommisjonen for sin deltakelse. 438 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Iversen Kinneberg 27. mars 1819, 3. hefte s. 259-260. Iversen fikk av kommisjonen spørsmål ”om en saadan Ordre som den ommeldte kunde være hjemmel nok for Deponenten til at opbyde nogne Almuesmand til Møde?” På dette svarte han at han ikke ”skjønnede ikke rettere.” 112 havende Umag. 439 Kinneberg forklarte også at Ormerud og Kniplingdunken hadde oppfordret til allmuens avmarsj. 440 Det virker som Kinneberg var villig til å følge oppfordringen om at han skulle si ifra om turen til Christiania til de i hans rode. At han skulle passe på de unge i bondetoget viser også at bøndene tenkte på selve organiseringen av reisen til Christiania. Arne Arnesen Goelberg forklarte selv at det kom ordre ”fra Mand til Mand” om å samles og reise til Christiania. Denne ordren skal han også ha fått av en forsamling. Han skal ha blitt pålagt å gi denne ordren videre til naboen sin Kinneberg. Det var også herfra ideen om å la Kinneberg passe de unge kom. Han var derimot uenig med Kinneberg i han hadde sagt at han skulle ”opbyde” de som bodde i hans rode. 441 En håndfull bønder forklarte at de hadde fått besøk av Kinneberg. Til faren til Tollef Olsen Roe (Arnegaard) fra Gol skal Kinneberg ha sagt at alle i bygden skulle reise til Christiania eller sende en for seg. Iversen skal også ha sagt at det var bøter for dem som ikke gikk eller sendte noen for seg og ”at naar man var kommen ud til Næss skulde der sendes 10 Mand tilbage for med Magt at afsende de uvillige, og de vilde man tage sig betalt i Huset for denne Tilbagereise.” 442 I Hallingdal var det en aktiv organisering med samlinger og bønder som reiste rundt for å få flest mulig med til Christiania. Det ble både brukt oppfordringer og trusler. Det ser også ut til at det var flere som samarbeidet om å få bondetoget i stand. Budstikker og allmuesamlinger i Christians amt Bøndene i Christians amt var også i gang med å planlegge tog til Christiania, men det var ikke enighet om de skulle bli med. Flere budstikker skal her ha vært i omløp. Det er referert til en av dem ovenfor i dette kapitel. I en annen budstikke som skal ha gått rundt stod det å lese [e]fter indløben Ordre fra Lands Præstegield skal hver Mand møde ubevæbnet den 13de September næstkommende i Sundvolden, for med Mænd og alle øvrige Bygdelav, at gaae ind til Xnia til Kongen og Storthinget for at høre om Landet skal opædes af \ublie/ Skatter, da Pøbelen fra alle Bygder er bestemt at gaae til Xnia [Christiania], saalangt Ordren kan komme. Dem som undlader dette kan vænt af Pøbelen at blive ruineret. Nb Valderser kommer til Land til 10de September. Det stod videre på budstikken at den skulle sendes videre fort som en ”flyvende Fugel”. 443 439 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Iversen Kinneberg 27. mars 1819, 3. hefte s. 259. 440 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom, Ole Iversen Kinneberg 29. mai 1820, s. 477-478. 441 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom, Arne Arnesen Goelberg den 28. mars 1819, 3. hefte s. 263264. 442 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Tollef Olsen Roe(Arnegård) 28. mars 1819, 3.hefte s. 261262. Også Halvor Tronsgaardhaugen hadde fått besøk av Kinneberg: Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Halvor Tollefsen Tronsgaardhaugen 27. mars 1819, 3. hefte s. 249-252. 113 Bøndene i dette amtet var tydeligvis også klar over hva som foregikk i andre bygder. I Lands var det samling for å rådslå om hva de skulle gjøre om folk fra Valdres kom for å ta dem med til Christiania. Det ble skrevet budstikke hvor allmuen ble anmodet om å møte på gården Ulshus i Nordsinne sogn mandagen 7. september for å diskutere saken. 444 Møtet kom i stand og det ble bestemt at om Walderserne endog kom her i Følge deres Trudsler, saa skulde dog ingen Mand følge med dem, derimod blev det vedtaget at man vilde indgive en Ansøgning om nogen Lindring i Skatterne, samt om Anstalte til Pengelaan, og een var først af den Tanke selv at forfatte en saadan Ansøgning, man da Man siden fandt, at ingen af de Forsamlede ansaae sig dette Arbeide voxen, saa blev man enig om at formaae en lovkyndig Mand til at forfatte den. Det var planlagt å sende bud til fogden, men fogden kom til stedet på eget initiativ. 445 Fogden som kom var antageligvis fogd Meineck. Meineck skrev om møtet på Ulshus i brev til amtmann Sommerfeldt. Fogden beskrev her sin reise rundt for å gjøre undersøkelser om uroen blant bøndene. Da han reiste gjennom Norderhov hørte han at det sirkulerte blant bøndene en skriftlig oppfordring uten underskrift om at bøndene skulle samle seg den 10. september for sammen med valdriserne gå mot Sundvollen og Christiania. Etter det skal fogden ha hørte at det sirkulerte en skrivelse som oppfordret bøndene i Lands å møtes på gården Ulshuus den 7. september. Da fogden ankom gården Ulshus var nesten alle bøndene i sognet samlet. De fortalte fogden at den eneste hensikten med å samles var for å rådslå om hva de skulle gjøre hvis valdriserne kom. Det skal ha gått rykter om at bønder fra Valdres ville bruke vold og makt for å tvinge dem med. Disse ryktene hadde spredd seg ved hjelp av anonyme sedler som hadde gått fra gård til gård. Bøndene visste derimot ikke hvor disse sedlene hadde stanset, hvor de var nå og hvem som var forfatterne av dem. Fogden skal ha fått overlevert budstikken som hadde gått rundt om samlingen på Ulshus. Fogden fikk også til svar at bøndene ikke var sikre på hva de ville gjøre hvis valdrisene kom. Bøndene følte seg ”betyngede i det høi Grad ved Skattepaalægget” og pengemangelen gjorde ting vanskelig for dem, men de forklarte for fogden at ”de vilde ingenlunde vente at frede Forbedring i sine Kaar ved en Framgangsmaade der synes nærme seg til Opstand i Landet, den de fryktede og afskyede som det farligste Onde.” 446 Fra Christians amt ble det arrestert få, og det ser ut til at de fleste valgte å bli hjemme blant annet etter advarsler fra øvrighetspersoner. 447 443 Høyesterett Ekstraktprotokoller rekke A, 16.12 1825-17. 03 1826. Protokollens nummer Eja 0016, s. 213. Avskrift av budstikken av fogd Meinich. 444 Høyesterett Ekstraktprotokoller rekke A, 16.12 1825-17. 03 1826. Protokollens nummer Eja 0016, s. 214. Her er det avskrivt av budstikken. 445 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkeskom. Knud Olsen Ulshuus 10. april 1819, 4. hefte s. 360-362. 446 Hoels kommisjon, pakke 3, avskrift av brev fra fogd Meinech til amtmann Sommerfeldt 11. september 1818, 1. hefte s. 40-45. 447 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 242-243. 114 Budet om hallingenes tog når bygdene nedenfor Rykte og bud om hallingenes tog spredde seg til Sigdal. Niels Thorsen bodde hjemme hos faren i Krødsherred i Sigdal prestegjeld. Thorsen hadde blitt sendt med bøndene på deres reise til Christiania for å søke ”lindring i Skattene” fordi de hadde hørt at hallinger ville til Christiania i samme ærende. Han hadde ikke hørt at hallingene skulle ha brukt noen trusler for å få folk i Krødsherred til å bli med. 448 Ole Olsen, gårdmann fra Sigdal hadde søndag 13. september vært ved Sigdal kirke. Der hadde det vært snakk om ryktet om at allmuen fra de østre bygdene ville dra til Christiania. Det hadde derimot ikke kommet verken muntlige eller skriftlige bud med oppfordring om at allmuen herfra skulle delta. Det eneste de visste om toget var ryktet og ”i Anledning af bemeldte Rygte blev [det] omtalt, om det ikke var nyttigt at nogen fra Sigdahl ogsaa reiste ud for at forhøre om det kunde blive Lindring i Skatterne eller erholdes Pengelaan”. Det ser ut til at tilslutt ble det bestemt at to skulle reise til Christiania for å skrive under søknaden de trodde andre bygder hadde med seg, på vegne af Sigdals allmue. 449 I Sigdal virker det ikke som det hadde vært noen mobilisering av bøndene før man hørte om hallingenes planlegging om å reise samlet til Christiania. Håp om at det skulle bli lettelse i skattene eller mulighet for pengelån gjorde at sigdølerne også ønsket å delta. Det virker også som det her hadde vært fredelig og at det ikke ble spredt noen truende ordre om hva som skulle skje hvis ikke bøndene deltok. Ønske og håp om lettelse i skattene var årsaken til at mange bønder deltok, ikke bare fra Sigdal. Bøndene i Hole prestegjeld fikk også beskjed om bøndenes andre tog. Rundt seks herfra ble arrestert og forhørt i forhørskommisjonen. Flere av dem forklarte at årsaken til at de hadde gått med var på grunn av rykter om hallingene som skulle ta dem med makt. 450 Lierbøndene – de siste arresterte På gjestgiveriet og skysstasjonen Gjellebekk i Lier hadde bønder fra Lier samlet seg for å diskutere toget til Christiania, og om de skulle bli med ”da det rygtedes at Folk fra Fjeldbygderne vilde gaae ind til Christiania for at søge Henstand med Skatterne”. Det skal også ha gått rykte om at ”Fjeldfolkene vilde, naar de kom tilbage antaste de Udeblivende”. De så også at folk fra Modum, fjellbygdene og Sigdal gikk mot Christiania. 451 Ole Aslesen og Hans Hansen fra Lier skal ha vært på vei til Christiania i et annet 448 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 289) Niels Thorsen 22. september 1818, folio 29a. 449 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 299) Ole Olsen 24. september 1818, folio 34a-34b. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 300) Claus Olsen 24. september 1818, folio 34b. 450 Jfr. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 3) Ole Rolfsen Gomnæs 15. september 1818, folio 2a. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 6) Johannes Jonassen Røsholmen 15. september, folio 2b. 451 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 72) Ole Aslesen 18. september 1818, folio 14b og 15a. 115 ærende, da de traff på fogden som ga dem i oppdrag å formane alle bøndene som var på vei til Christiania i anledning av bondetoget om å vende hjem. 452 I Lier ser en at fogden arbeidet for at bøndene skulle vende tilbake og ikke delta i tog til Christiania. I tilegg ba fogden også bøndene som var samlet på Gjellebekk om å vende hjem. Steffen Gausemel har skrevet Liers historie, Tidsrommet 1814ca. 1865. Han beskriver hvordan agitasjonen av bondetogene i Lier var drevet av en Hans Nygaard: Ifølge tradisjonen skal en av hovedmennene i bondereisingen, den misnøyde storkaksen Halvor Hoel fra Nes på Hedemark, ha operert i Lier og fått god hjelp av Hans Nygaard. Denne siste var også en pågående agitator, som fartet rundt blant sine sambygdinger og truet de lunkne som ikke ville være med på å jage hjem Stortinget, med at de skulle bli «hengt i sin eien stuepipe». Nygaard skal imidlertid bare ha fått med seg en person som hadde tilnavnet ”Jansern på Horn”. 453 Dette kan være Ole Jahnsen fra gården Horn i Syllingdals anneks, en av dem som ble arrestert på Gjellebekk. Hans Nygaard finner jeg ikke blant de arresterte, og heller ikke omtalt i forklaringene til bøndene fra Lier. Jahnsen forklarte at han det ”skal have været nogle Oplandske Bønder i en Plads under hans Gaard Horn, som var paa Vejen til Christiania og de nedlagde Bud at Bønderne skulde blive med til Christiania, eller og vilde de paa Heimreisen besøge dem.” Denne beskjeden hadde blitt overlevert ham av en jente som bodde på denne plassen de skal ha kommet til. Med ”Oplandske Bønder” forstod han ”Hallinger, Valderser og saadan Folk som bor i de øvre Bygde”. Jahnsen hadde brakt denne beskjeden videre til naboen og budet skal videre ha gått fra gård til gård. Bøndene samlet seg som beskrevet på Gjellebekk for å snakke om hva de skulle gjøre. Det var her de ble arrestert. 454 Gausemel skriver om arrestasjonen: ”«De blei drivi som kuer inn te Krestjan, og de måtte ligge under åpen himmel», beretter tradisjonen.” Etter dette skal uroen rask ha stilnet. 455 Bøndenes reise og samling Bøndene som hadde reiste ut fra bygdene samlet seg som forrige gang på Sundvollen og på Krokskogen. For mange hadde marsjen hit vært lang. Det var også bønder som gikk lengre enn dette også, og flere hadde kommet seg så langt som til Bærum da de ble arrestert. Flere hadde tatt inn på en del gårder i Bærum etter en lang tur i dårlig vær. Mellom klokka tolv og 452 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 72) Ole Aslesen 18. sept. 1818, folio 14b-15a, og (nr. 73) Hans Hansen samme dag, folio 15b.. De ble ikke selv arrestert, men formanet av fogden Harboe å innfinne seg i Christiania for å gi opplysninger om samlingen av bønder på Gjellebekk til forhørskommisjonen. 453 Lier historie: www.lier.kommune.no/liers-historie/skal_landet_bli.htm (12. september 2009) 454 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 192) Ole Jahnsen 21. september 1818, folio 26a. 455 Liers historie: www.lier.kommune.no/liers-historie/skal_landet_bli.htm (12. september 2009) 116 ett natt til den 15. september ble flere arrestert, men de fleste gikk hjem etter advarsler. 456 O. Nilsen sendte inn et innlegg i tidsskriftet Hallingen i 1919. Pastor Gjeldaker hadde fortalt ham om bondetogene. Gjeldaker hadde på sin side fått høre om det fra sin onkel Ole Espegaard som hadde deltatt i det andre bondetoget. Her får vi en beskrivelse av hvordan selve reisen til Christiania foregikk: Dæs skull no helst væra bonden paa ein gar som skulde innfinne seg, men han far sa: „Det er so travelt enno at eg ser meg inkje raa med aa gaa. Men du faar gaa du Ola daa,” sa’n. Ja, ja, eg var no berre en framvokstring aa helde liten ette aldere, men det fekk vone seg likvel. […] Aa ja dæ møtte up ein heil masse, enda mange sa at dei skulde koma og bli med seinare. Sa bar det no afftæ daa utover dalstrøkæ. Dæ vart jobnan brukt store or’, faar me mente paa det att me kunne greie ko det skulde vera. Arrestasjonen ble også beskrevet, og hvor redde bøndene skal ha vært. 457 Det virker for det meste som at arrestasjonene av bøndene gikk fredelig for seg. Unntaket var arrestasjonen av Engebret Sevadsen Thoen, gårdmann fra Ål prestegjeld. Kaptein Blich som hadde kommando over de militære arresterte Thoen. Thoen skal ha fremstått som en talsmann for bøndene da de var samlet på Midtskogen. Bøndene som var samlet ble formanet om å vende hjem. Thoen skal ikke ha vært til å rikke og Blich mente at Thoen var skyld i at flere bønder som ellers ville ha gått hjem ikke gjorde det. Thoen innrømmet selv at han førte ordet foran en håndfull kamerater, og at det var mulig at han hadde brukt sterke ord og uttrykk. 458 Det var mange bønder som ble med i det andre toget. Hva de skulle gjøre når de kom fram til Christiania, er imidlertid ikke like lett å lese ut i fra forklaringene. Det kommer frem i flere forklaringer at hensikten også nå var å få skrevet en felles søknad. Mange forklarte at denne skulle til kongen og noen også at den skulle til Stortinget. Det kom også frem at det hadde vært planlagt at bøndene skulle samles på Lysaker. Der skulle de få skrevet en søknad og så sende en deputasjon av bønder inn til Christiania med søknaden. 459 Videre plan herfra virker det derimot ikke som de hadde. Om bøndene var villige til å bruke vold for å få gjennom kravene sine diskuterer jeg i kapittel seks. Det ser imidlertid ut som de aller fleste som forklarte seg om det understreket at voldsbruk var utelukket. Det kan man også se i bøndenes valg om å la våpen ligge hjemme. 456 Rønningen, Nesboka: Bygdehistorie for Nes i Hallingdal, s. 278-279. 457 Nielsen, O, ”En gammel hallings beskrivelse af hallingtoget til Kristiania 1818”, i Rogning S. S. (red.), Hallingen, udgivet af Hallinglaget i Amerika, april 1919 (26): 417-418. 458 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 155) Engebret Sevadsen Thoen og kaptein Blich 19. september 1818, folio 22a-22b. 459 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 101) Gulbrand Evensen 18. september 1818, folio 18a. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, førhørskom. (nr. 21) Ole Hansen 16. september 1818, folio 5b. 117 Spontan organisering eller tydelig lederskap? Det var ikke tilfeldig hvilken form bondetogene fikk. Det lå en tydelig planlegging bak bondetogene. Om det var et tydelig lederskap er det ikke imidlertid ikke like lette å gi et fullstendig svar på. Det var flere enn de 19 tiltalte som var med å få bondetogene i stand. Det var også store forskjeller i hva de tiltalte hadde gjort. Conrad N. Schwach var defensor i domskommisjonen for en gruppe på elleve. Schwach beskrev disse elleve som at de ”ei kunne betragtes som Anstiftere, men blot ivrige Deeltagere”. 460 Det er tydelig at det var bønder som tok ansvar på seg for å få ut informasjon om samlingene, sende budstikker videre og få i stand samlinger for å diskutere deltakelse i bondetogene. I mobiliseringen var det en dualitet mellom personer som pekte seg ut som organisatorer, og de mer skjulte formene mobiliseringen tok som ryktegang og bruk av trusler. Det er også tydelig at bønder som deltok og var med på å sette søknader i stand, også gjorde seg gjeldene i organiseringen av bondetogene. Dette vitner om et engasjement og et ønske om endringer. Det var store sosiale forskjeller på de 19 tiltalte. Den største sosiale forskjellen finner en mellom Halvor Hoel fra Hedmark og Ole Olsen Kniplingdunken og Østen Ormerud fra Hallingdal. Halvor Hoel var storbonde, mens det flere ganger ble påpekt at de to fra Hallingdal var fattige bønder. Det ble også av Kniplingdunken ”anmærkedt at Østen Ormerud ikke selv havde den Anseelse i Bygden at Nogen paa hans Ord alene vilde foretaget noget dersom han ikke havde bragt bud fra Hedemarken.” 461 I tidligere forskning er det blitt påpekt at lederne for opprørene ofte ”ser ut til å tilhøre de øvre sosiale lag på landsbygda.” Gustav Sætra skriver dette i forhold til Agder på 1700tallet, men skriver videre at dette er et trekk som også gjelder opprør og motstand i andre områder og ikke bare på 1700-tallet. I forhold til Agder trekker han særlig frem Kristian Lofthus som et eksempel på en slik leder. 462 I bondetogene ser man imidlertid at de som var blant de ledende skikkelsene, nødvendigvis ikke var blant de rikeste. Øystein Rian har påpekt at ”i flertallet av motstandssaker var lederskapet ikke så profilert” som det var hos Lofthus. Fordi man risikerte å bli straffet ”som syndebukk for mange, satset bøndene som regel på 460 Schwach, Erindringer af mit liv, s. 278. Conrad Schwach var i domskommisjonen defensor for Ole Olsen Kniplingdunken, Østen Olsen Ormerud, Ole Iversen Kinneberg, Christen Haraldsen Stuegården, Ole Mikkelsen Stuegården, Gjermund Knudsen Guelsteen, Peder Asbjørsen Tuft, Poul Olsen Nedremyhr, Erik Olsen Tormoesgaarden, Harald Arnesen Aasen og Engebreth Sevadsen Thoen. Hoels kommisjon, pakke 2, bilag til domskommisjonen, bilag Numero 235, Defensions Indlæg av Schwach datert 3. mars 1821 461 Hoels kommisjon, pakke 2, A1, førhørskom. (nr. 41) Ole Olsen Kniplingdunken 3. desember 1818, folio 42a. 462 Sætra,Gustav, «Fra opprør til revolusjon? Agder på 1700-tallet» i Jan Henrik Munksgaard(red.). Vår barndoms have: Årbok for Vest-Agders fylkesmuseum, Kristiansand: Vest Agder fylkesmuseum 1996: 25. 118 størst mulig anonymitet i lederskapet.” Rian påpeker også at hvis bøndene ble avhørt om sin deltakelse ”gav de inntrykk av at ansvaret var felles eller at initiativ og eventuelle overtramp skyldtes andre, helst uidentifiserte personer.” I en forhørssituasjon var det om å gjøre og være uvitende, og bøndene ble dermed oppfattet som dumme, noe bøndene igjen dro utbytte av. 463 I 1818 og bondetogene ser man at flere tok en aktiv del i organiseringen, og heller ikke arbeidet i det skjulte. Samtidig må jeg si meg enig i den siste betraktningen. Flere ville ikke innrømme sin egen deltakelse eller i det minste deler av hva som ble påstått at de hadde sagt og gjort. Flere unnskyldte også sin deltakelse med ”enfoldighet”. Oppsummering Det har tydelig vært en stor oppmerksomhet blant bøndene rundt mobilisering til bondetog på slutten av sommeren og høsten 1818. Bøndene planla bondetogene og tok i bruk flere metoder for å mobilisere: budstikker og budsendinger fra gård til gård, muntlige og skriftlige tilsigelse, og samlinger og møter for å planlegge innreisen. Hensikten med å gå samlet inn var for å vise at det var mange som ønsket forandringer. Ryktespredning og bruk av trusler var også en viktig del av bøndenes organisering. Ryktene spredte informasjon om andre bygders innmarsj, som i noen bygder førte til engstelse og frykt, mens i de andre bygder førte til ønske om å delta i de andre bygders ”andragende”. Det er tydelig at det var områder hvor bøndene la mye arbeid ned for å få med flest mulig med, som for eksempel Hallingdal. På tross av organisering ble det imidlertid ikke med bønder fra alle bygdene, som fra Hedmark ved det første toget. En ser også at på tross av løfter om bedre økonomiske tider og bruk av trusler, var det bønder som kviet seg fra å delta. Hvordan og hvorfor misnøye gikk over til handling blir videre diskutert i neste kapittel hvor jeg ser nøyere på bøndenes krav, legitimering og handlingsrammer. 463 Rian, ”Bondemotstand i Norge – linjer og utviklingstrekk. Norsk perspektiv på helstaten”: 45. 125 ønsket å tilby kongen enevoldsmakt nevnte Bye imidlertid ingen ting om i forklaringen. Hva som foregikk i hovedstaden var et viktig samtaleemne blant allmuen. Fortellinger bøndene brakte med seg tilbake fra hovedstanden, kan nettopp ha vært en grunn til mistanke ble rettet mot myndighetene. Da Jacob Gulbrandsen Helgebye og faren fra Nes på Hedmark var ute og dro opp erter i august 1818 skal Ole Klungseth ha kommet til dem. Jacob Helgebye spurgte ham [Klungseth] om, hvorledes det stod til i Christiania, hvorfra Ole Klungseth nylig var kommet; - Tiltalte svarede herpaa "det staaer emse til derinde, de sidder og sover all sammen i Storthinget, det er nødvendig at Almuesmændene samles for at gaae ind og ruinerer Storthinget da det ikke kunne skaffe Penge." Hva som skulle settes inn istedenfor Stortinget ble heller ikke forklart. 480 Men både denne og forklaringen til Johannes Bye viser til en misnøye mot Stortinget. Frederik Lehne som hadde vært aktiv med å skrive søknader, skal ifølge flere naboer ha uttalt seg negativt om forholdene hos sentralmyndighetene i Christiania. Dette er samme Frederik Lehne som det er referert til ovenfor. Gårdmannen Engebreth Hansen Lehne forklarte at Frederik Lehne et par ganger i løpet av sommeren 1818 for ham selv og hans kone yttret sin Misfornøielse med Tingenes nærværende Forfatning, […] at Folket burde marschere ind til Christiania, kræve Rigitghed for hvad som manglede, forstyrre hvad som var galt og indsætte en nu Regent, hvorefter – da just Misvæxt i det Aar var faldet paa Ringeriget – Magazinerne skulle aabnes til Lindring i den almindelige Nød, hvorom Vidnet yttrede sin Kummer, dog uden i mindste Maade at billige Frederik Lehnes øvrige Tale, den Vidnet Meget mere modsagde, som urimelig i hans Tanker og in specie gjorde han den Indvending, at Folket ved saadan Fremgangsmaade kunne vente Militair Modstand[.] Engebreth Hansen var enig i at det var dårlige tider, men han ville ikke si seg enig i resten av hva Frederik hadde sagt. Han mente også at de militære ville gjøre motstand. Til dette skal Frederik Lehne skal ha kommet med en kommentar som Engebret Hansen hadde tolket til å bety at ”Øvrigheden stod nu alene for sig selv, blottet for al Bestand eller Medhold af Nogen blant Folket.” Frederik skal også ha snakket om ”at Øvrigheden i Christiania var nu bleven saa høflig mod Bønderne, at naar nogen Øvrigheds Person mødte en Bonde paa Gaden, hilsede, bukkede og skrabede han saaledes for denne, at det var en Fornøielse at see derpaa.” 481 Christian Hansen Lehne hadde sommeren 1818 hørt Frederik Lehne uttale seg i lignende vendinger: ”det havde gjort Mon paa Øvrigheden i Christiania, at Almuen nu var bleven lidet urolig af sig, thi man havde allerede mærket at Øvrigheden var bleven Høfligere.” 482 Også her hadde de to forklaringene likhetstrekk. Hva Frederik Lehne mente her er imidlertid uvisst. En kan spekulere om Frederik Lehne mente at allmuen hadde grunn til å bli bekymret hvis øvrigheten ble for høflig fordi de var redd for hva allmuen kunne finne 480 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Jacob Gulbrandsen Helgebye 25. juli 1820, s.1306-1309. 481 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Engebreth Hansen Lehne 10. juni 1820, s. 788-793. 482 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Christian Hansen Lehne 10. juni 1820, s. 795-798. 126 på. En annen forklaring kan være at stortingsmennenes høflighet ble tolket som ettergivenhet. Dette kunne være et tegn på svakhet hos stortingsmennene, hvor bøndene egentlig ønsket å se autoritet og styrke. 483 En annen av dem som ble mistenkt for å ha uttalt seg i alvorlige ordelag var Lars Bjerke fra Vangs prestegjeld på Hedmark. Ole Johannesen Tommelstad skal sommeren 1818 ha snakket med Lars Bjerke om regjeringen og det sittende Stortinget. Bjerke skal ha ”erklæret sig misfornøiet med begge Dele [regjeringen og Stortinget], og sagde, at det var Regjeringen eller Statsraadets Agt, gandske at undertrykke Folket og faae den til Slaver, samt at Storthinget understøttede Regjeringen i disse dens Planer.” Tommelstad forklarte at han selv hadde motsagt Bjerke og at han skal ha sagt ”at han efter sin ringe Mening troede at baade Regjering og Storthing søgte at arbeide til Landets Vel”. De to skal også ha diskutert bøndenes planlagte reise til Christiania hvor Bjerke skal ha sagt at ”man maatte gaae til Christiania for at udsøge Storthinget og Regjeringen, samt overdrage det hele til Kongen Bestyrelse, da det var Regjeringens Hensigt at ødelægge Folkene og gjøre det hele til Herregods.” 484 Igjen er det alvorlige anklager mot myndighetene. Disse kunne ligne på anklagene som ble rettet mot grev Wedel og at han ville kjøpe gårder for spottepris, som jeg referer til i kapittel fem. Også fra Christians amt kom det rapporter om bønder som bar misnøye mot Stortinget. Det skal gjennom Slidre og Vangs prestegjeld ha reist to menn for å få en enten personlig eller en fra hver ”opside”, til å gå med til Christiania. Hensikten med dette skal ha vært ”for at see Stortinget aldeles afskaffet, og Tvinge dem til at Forskaffe Landet PengeLaaen”. 485 Kaptein Otto Frederik van Møller forklarte seg om en person fra Ringeriket som hadde reist rundt i Vangs prestegjeld sommeren 1818 for å oppmuntre allmuen ”til at samles ved Christiania, afskaffe Storthing m. m.” 486 Et av problemene rundt spørsmålet om misnøyen rettet mot styresmaktene og embetsmenn er at jeg ikke vet om disse oppfatningene ble delt av det brede lag av bondesamfunnet. Uansett hvor dypt denne misnøyen stakk og hvor mange som delte den kan 483 Jfr. Chartier, Roger,”A new political culture”, i The Cultural Origins of the French Revolution, Durham: Duke University Press 1991 (opptrykk 1993): 146-147 og 150. 484 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Johannesen Tommelstad 21. juli 1819, 6. hefte s. 548549. Lars Bjerke forklarte at han ikke husket disse uttalelser, men ”erkjender at være en eenfoldig Mand, som hverken har Begreb om Statsstyrelsen i Almindelighed, eller Lyst til at rette paa samme og eiheller misfornøiet med den Nuværende.”:Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Lars Bjerke 30. juni 1820, s. 1078-1079 (forhøret begynner side 1076). 485 Hoels kommisjon, pakke 2, bilag til domskommisjonen, bilag Numero 63, Pro Memoria fra E. Sukestad, Slidre 10. April 1819, til sorenskriver Wulfsberg. 486 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. kaptein Otto Frederik van Møller 23. mai 1820, s. 331-335. 127 det fortelle hvordan snakk og informasjon var spredt ut i bygdene. Det er tydelig at det ble snakket om hva som skjedde i Christiania. Forklaringene som pekte på en alvorlig misnøye mot Stortinget kan tyde på at det var strømninger i bondesamfunnet som var misfornøyd med styre og stell. Bøndene som ble avhørt i kommisjonene var imidlertid generelt mer opptatt av å forklare seg om de økonomiske problemene, ønske om henstand eller lettelse i skattene og ønske om pengelån. Knut Dørum understreker at det var ”et kjennetegn ved bondeaksjoner at de var rettet mot konkrete saker og spørsmål, og ideer om et nytt og bedre samfunn støter man så å si ikke på.” Dørum trekker inn den danske historikeren Claus Bjørn som karakteriserer bondepolitikken i Danmark på 1700-tallet som ”kortsigtet, rettet ind mod forholdene og vilkårene i den øjeblikkelige situation, således som bondene oppfattede det.” 487 Det var kravene som skulle avhjelpe den økonomiske situasjonen som var viktigst for bøndene i 1818. Bøndenes legitimering Her vil jeg drøfte hvordan bøndene rettferdiggjorde og legitimerte handlingene sine. Med bøndenes handlinger mener jeg å organisere bondetogene og gå samlet inn til Christiania. Legitimering av handlingene skjedde både for dem selv og hverandre, og også ovenfor myndighetene. Bøndenes legitimering ”sanksjonerte” direkte aksjon. 488 Et kildeproblem er om rettferdiggjøringen til bøndene var legitimeringsstrategier de brukte under forhør for å unnskylde sine handlinger, altså en etterpårasjonalisering, eller om de virkelig fortalte om hva som skjedde før togene. Disse to nivåene er svært vanskelig å finne og skille fra hverandre. Søknadene fra vinteren og våren støtter opp om bøndenes argumenter om felles økonomiske vanskeligheter. Bøndene i 1818 visste antageligvis at de handlet imot lovene da de organiserte til og gikk i bondetog. I tillegg ble de ved flere tilfeller underveis advart mot en slik ulovlig fremgangsmåte, blant annet ved det første toget av fogden Thams. Hvordan de da legitimerte handlingene sine er viktig for å forstå bøndenes rettsoppfatning og hvordan bondetogene kom i stand. I forhold til forskning om bondeopprør og motstand er det argumentert for at befolkningen legitimerte handlingene sine med nedarvede rettigheter og normer. 489 Dørum påpeker at rettighetstankegangen i bondesamfunnet på 1600 og 1700-tallet var viktig, og at bøndene ikke bare viste til gamle rettigheter, men argumenterte ”ut fra nyervervede rettigheter 487 Dørum, ”Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bernt Anker”: 427 og 429; Bjørn, Claus, Bonde, herremand, konge: Bonden i 1700-tallets Danmark, København: Gyldendal 1981, s.73. 488 Thompson, Customs in Common, s. 188 og 212. 489 Thompson, Customs in Common, s. 188. 128 eller innrømmelser fra øvrigheten.” 490 I kapittel fem har jeg diskutert rykter og trusler. Å si at man ble truet til å gå kunne være en måte å rettferdiggjøre at man gikk, og også en måte å unnskylde sin deltakelse nettopp i en forhørssituasjon. Jeg har vist i kapittel fem at bøndene var opptatt av å ha noe skriftlig å vise for seg. Dette gjelder både for selve organiseringen hvor ulike bønder skal ha reist rundt med skrivelser, og også budstikkene som skal ha gått rundt om i bygdene. Sennefelt skriver om dokumenter og budstikker som deltakerne i opprøret 1743 sendte rundt mellom seg. Disse hadde en større betydning enn selve innholdet: ”Det skrivna symboliserade auktoritet.” 491 Bøndene i 1818 var også opptatt av å bevise sin nød overfor myndigheten. Dette ser en gjennom ønske om at bøndene skulle ta med seg skattebøker for å vise vanskelighetene de hadde med å betale skattene. 492 Manet til felleskap En måte å argumentere til for at handling var nødvendig var som sagt at alle var i samme situasjon. Dette er et argument som også ble brukt i søknader til Stortinget. Bøndene oppfattet det som en generell nød, eller som det står beskrevet i flere av forklaringene ”en alminnelig nød”. Bøndene definerte seg ut i fra en nødsituasjon. De var rammet av en felles skjebne hvor handling var det eneste alternativet. 493 Bøndenes økonomiske krav og pengemangel var også en måte å legitimere og rettferdiggjøre handlingene sine for kommisjonene og myndighetene. Lars Balstad var til stede på samlingen på Østre Aske på Nes i Hedmark i slutten av august. Her skal han ha hørt en av de to som hadde reist over fra Hallingdal og Valdres at det ogsaa kunde være nødvendigt herfra [Hedmark] at søge Pengelaan. Da den ommeldte Valders mærkede, at han fik saadan Understøttelse, saa blev han endnu friskere til at tale, og brugte iblandt andet endogsaa de Udtrykk, at de var alle Brødre i Christo, og følgelig skulde staa hinanden bie. 494 Her er det en tydelig argumentasjon om at bøndene skulle stå sammen, som brødre i Kristus. Fra Hedmark finnes det nok et eksempel på hvor bøndene ble manet til felleskap. Østen Ormerud forklarte at han ved sitt besøk på Hedmark skal ha hørt Peder Aske yttrede at man skulle være som Brødre, samt at han ventede at enhver Skattebonde fra Inqvisitens og Harrald Bragers Bøigder, eller idet mindste 100 Mand af dem, ville møde i Næs paa Hedemarken ved Kongens forventede Tilbagekomst fra Trondhjem, for da i Forening med Hedemarkingerne at gaae ind til Christiania. 495 490 Dørum, ”Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bernt Anker.”: 411-412. 491 Sennefelt, Den poliska sjukan, s. 220. 492 Jfr. Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. av Elling Johnsen Solum 19. mars 1819, 2. hefte s. 177178; Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 122) Engebret Olsen 19. september 1818, folio 20a. 493 Jfr. Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 308. Karin Sennefelt beskriver også hvordan allmuen i dalopprøret oppfattet det som at de hadde havnet i en nødsituasjon hvor handling var nødvendig for å komme ut av den: Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 70. 494 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Lars Thorsen Balstad 31. juli 1819, 7. hefte s. 620-621. 129 Også fra medlemmene i forhørskommisjonen selv så man at fellesskapet var viktig for bøndene, og at bøndene trodde at deres ønsker om lettelse i skattene og pengelån lettere indvilges, naar Hans Majestæt Kongen, som de havde hørt at ville paa Sin Retour fra Trondhejm komme til Christiania, saae af deres Antal, at de ikke var enkelt Mands Misnøje, men det hele Almuens Nød der bevægede dem til at indkomme med Ansøgning, og desuden stode de i den Formening, at deres forhen til Storthinget indgivne Ansøgning ej vare tagne i betragtning af den Grund. 496 Peder Aske skrev til Høyesterett 24.juli 1825. På grunn av forholdene i arresten ba han om erstatning og frifinnelse fra alle anklagene. Han skrev om forholdene i 1818 at PengeCirculationens Standsning gjorde det umuligt at erholde Contanter tillaans, Fødemidlerne vare saa sjelden at den Eene ei kunde hjælpe den Anden. Just i samme Tid hørte vi, at vor ophøiede Monark skulle komme til Christiania. \Vi/ viste alt forud, at naar intet Haab var tilbage for den Hjælpeløse, da reddede Hans Kongelige Majestæt saa mangenen af vores Medborgere. Derfor bleve omtrent 40 Mannesker at dette Sogn enige om, at gaae til Christiania, og anraabe Hans Kongelige Majestæt om mulig Hjælp ved Pengelaan. Saaledes gik vi til første Station, men ved nærmere Samtale, forføiede Enhver sig tilbage til sit Hjem uden nogen Øvrighedspersons Paamindelse. Raporter maatte natuligvis have indløbet om, at vi havde oprørske Hensigter. \Vi/ havde ikke mindste Vaaben, eller nogen Tanke om sligt. Hvad var nu vor Brøde? Man kan endog i alle Verdens Lande bede om at faae tale med sin Landsherre!! 497 Han brukte her flere argumenter for å legitimere handlingene sine. Han mente at de ikke hadde gått ulovlig frem, og at alle hadde rett til å snakke med sin landsfader, kongen. Retorikken om kongetroskap er her fremtredende. Et argument var at på grunn av den økonomiske situasjonen hadde den ene ikke mulighet til å hjelpe den andre. Han pekte på bøndenes fellesskap og samhold. Dette er skrevet flere år i etterkant, så dette kan også være en strategi som han tok i bruk senere for å unnskylde seg og få sympati. Kongetro bønder? Even Olsen Lechnæs, Gaardmand […] ved ikke enten hvem der var den første eller sidste, som talede om denne Sag, men naar man taleds ved yttrede man indbyrdes, at da naae skede saa stor Uret ved Udpantning for Skatter og paafølgende Auction saa vilde man ind til Christiania for at tale med Kongen, da man havde gjort en Ansøgning til Storthinget som intet havde nyttet. 498 Bøndene argumenterte for at de ønsket å snakke med kongen fordi det ikke lengre nyttet “å snakke med” Stortinget. Hovedargumentet for at man nå ville henvende seg til kongen var at man ikke fikk noen respons og ingen avklaringer fra Stortinget på søknadene sine, og heller 495 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. av Østen Ormerud 29. juni 1820, s. 488-492. 496 Hoels kommisjon, pakke 5, dokument ad J. Numero 3196 (29. Septb. 1818, Numero 2498 – 2. dep. 1818), brev fra medlemmene i forhørskommisjonen datert 25. september 1818 til den kongelige norske regjering. (siste dokument i pakke 5) 497 Hoels kommisjon, pakke 5, ”Eget Indlæg til Norges Høiesteret!” datert 24. juli 1825 underskrevet Peder Hansen, Nordre Aske i Nes Sogn på Hedmark, ligger inne i brevark fra Generalanditoriatet Christiania den 13. juni (opprinnelig juli) 1826 til den kongelige norske regjering Numero 2236. 498 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Even Olsen Lechnæs 19 mars 1819, 2, hefte s. 181 130 ikke hjelp. 499 Hadde kongetroskapen et annet innhold etter 1814? Dette er vanskelig å svare på med utgangspunkt i dette materialet. Et argument for å henvende seg til kongen var tradisjonen med å se på kongen som landsfaderen som ville hjelpe sine undersåtter når de var i nød slik det ble beskrevet i brevet fra Peder Aske som det er referert til ovenfor. Samtidig var det beleilig at kongen var i Norge på denne tiden. At de så til kongen, berører også bøndenes forhold til de nye styresmaktene, så de på Stortinget og regjeringen som legitime skatteinnkrevere? I historieforskningen har man lenge lagt vekt på at de norske bøndene var kongetro og at det var en viktig del av bøndenes rettstanke. 500 Øystein Rian og Knut Dørum har nyansert dette bilde og mener at bøndene hadde en mer praktisk tilnærming til kongetroskap enn tidligere hevdet. 501 Kongetroskapen var viktig som et håp, ved blant annet at ”[f]olkets rettferdighet ville seire bare de nådde frem til kongen og fikk ham til å se hvilke rettsovergrep som ble gjort.” Samtidig var den også viktig som et ”politisk redskap” for å kritisere embetsmennene for å ha begått overgrep mot allmuen. 502 Rian understreker at det var utenkelig å kritisere kongen åpent under eneveldet, kongen ”kunne bare kritiseres ved stedfortreder.” At bøndene rettet sine klager mot embetsmennene mener Rian viser at ”bøndene var lure og at de hadde en vel utviklet rettferdighetssans.” 503 Kongetroskapen til bøndene i 1818 spilte på at kongen kunne hjelpe dem i kraft av sitt embete. De forklarte at de ville henvende seg til kongen, de navnga ham aldri eller svært sjelden som kong Carl Johan. Bøndene forklarte det altså ikke som en personlig kongemakt. Det fremstår ikke som de hadde et forhold til Carl Johan, verken negativt eller positivt. Ut i fra det store antallet bønder som forklarte seg for kommisjonene om at de ville henvende seg til kongen, ser det ut til at bøndene hadde en genuin tro på at kongen kunne hjelpe dem ut av den vanskelig økonomiske situasjonen. Det er også de som i forklaringene i forhørskommisjonen sa at de ville snakke med stortinget. 504 Altså var det ikke bare kongen de ville henvende seg til. 499 Som påpekt i kapittel tre, har jeg ikke hatt mulighet til å se på om det skal ha kommet inn søknader til kongen selv fra bøndene. Dette betyr at det kan hende at bøndene tidligere på året hadde kontaktet ham. Jeg har imidlertid ikke funnet noen indikasjoner på dette i bøndenes forklaringer. Det var derimot personlige henvendelser til kongen også på hans kroningsferd. Og også da bønder var samlet i Christiania i august for å skrive og underskrive felles søknad trodde de at kongen skulle være i hovedstaden. 500 Rian, Øysten, ”Den frie og stolte bonden. Myter og realiteter”, i Harald Winge (red.),Lokalsamfunn og øvrighet i Norden ca. 1550-1550, Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt 1992:133-135.; Dørum, ”Den gamle kongetroskapen”, 99-103. 501 Dørum, ”Den gamle kongetroskapen”: 99, 118-119.; Rian, ”Den frie og stolte bonden”:133-135. 502 Rian, ”Bondemotstand i Norge – linjer og utviklingstrekk”: 35. 503 Rian, ”Den frie og stolte bonden”: 135. 504 Jfr. Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 6) Johannes Joansen Røsholmen 15. sept. 1818, folio 2b. 131 Selv om bøndene sa at de ville snakke med kongen finnes det få uttalelser så eksplisitte og uttalte referanser til kongen som en landsfader som i brevet fra Peder Aske. I argumentasjonen til bøndenes forsvarere i domskommisjonene er kongen imidlertid framstilt som en landsfader. Defensor Nielsen mente at en ”Mængde historiske Vidnesbyrd” vitner om at det norske folk, helt fra oldtiden var vant til å ”ansee dets Konge som dets Fader”. 505 På samme måte argumenterte Schwach om bøndenes ønske om å henvende seg til kongen da det i Norges gamle Dage, da Kongen boede inden Landets Grændser, og Reiste om og holdt Thing, var almindelig Skik, at Indvaanerne fra heele Egne stimlede til Ham med deres felles Andragender, og aldenstund man ej heller kan nægte, at hele Egnes Jndvaaneres personlige Jndvandring i det fælleds Anliggende maatte lettelig forekomme dem som det kraftigste Udtryk, af deres almindelige Trang. 506 Begge disse peker på at å henvende seg til kongen var en gammel rett. Da kongen var på kroningsferd til Trondheim, var det også bønder som henvendte seg direkte til ham. Christopher Hansen Jukam, gårdmann fra Bagn, skal ha reist med en ansøkning til kongen på vegne av allmuen i flere prestegjeld i Christians amt. Jukam forklarte at han så på samlingene og uroen som lite hensiktsmessig for å få bukt med pengemangelen og de store skattene. Jukam skal ha blitt anmodet av kaptein Ingjer om å ”tale allmuen til rette”, og fraråde disse ulovlige samlingene og å gå inn til Christiania i samlet flokk. Som et alternativ fikk Christopher presten Hans Jacob Stabell til å forfatte en søknad i allmuens navn som de kunne bruke for å henvende seg til kongen. Sammen med Knut Kirkeberg skal Christopher ha fått to menn fra hvert prestegjeld i Valdres til å underskrive søknaden. Jukam og Knut Kirkeberg fikk overlevert denne ansøkningen til kongen på gården Aaseth i Østerdalen. 507 Kongen lovet dem 300 tønner korn til ”et LaaneBøigdemagazins Oprettelse i Søndre Ourdahl”. 508 Jeg er usikker på om dette er samme som Sverre Steen skriver om, hvor en gruppe bønder skal ha henvendt seg til kongen på Støren. Bøndene skal ha sagt at de ønsket å oppheve Stortinget fordi de ikke tålte trykket som ble lagt på dem. 509 I forklaringen til Jukam står det ingen ting om at de skal ha klaget på Stortinget. Det viser uansett at det var bønder som valgte andre alternativer enn bondetogene for å prøve å oppnå hjelp. Som sagt ovenfor er det ingen eller ytterst få henvisninger i bøndenes forklaringer til kongen med hans navn Carl Johan. Det samme gjelder Röslein, Carl Johans agent som i årene Hoels kommisjon, pakke 2, A1, forhørskom. (nr. 101) Gulbrand Evensen 18. september 1818, folio 18a. 505 Holes kommisjon, pakke 2, bilag til domskommisjonen, bilag Numero 229 ”Defensions Skrift” for Ole Mortensen Caulum, Ole Wernsen Klongseth og Lars Nielsen Bjerke, datert den 25. januar 1821 av defensor Nilsen, side 2(egen sidenummerering) 506 Hoels kommisjon, pakke 2, bilag til domskommiajson, bilag Numero 235 ”Defensions Indlæg” av Schwach datert 3. mars 1821, side 4(egen sidenummerering) 507 Jeg tror dette kan ha vært gården til stortingsmannen Ole Aaset (satt på stortinget i perioden 1821-1823) 508 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Christopher Hansen Jukam 25. mai 1820. side 437-439. 509 Steen, På fallittens rand, s. 269-270. 132 før 1818 skal ha reist rundt i Norge. Jeg har ikke funnet noen henvisninger til ham i bøndenes forklaringer. Det er lite snakk om Norges forhold til Sverige og den nye unionen i bøndenes forklaringer. Stortingsmennene som bøndenes alliansepartnere? I kapittel tre skrev jeg om kontakten bøndene hadde hatt med flere stortingsmenn. Kildene var bøndenes forklaringer etter bondetogene. I forklaringene nevnes det også at det skal ha gått rykter og skriv rundt i bygdene hvor det ble hevdet at det var stortingsmenn som stod bak selve organiseringen og ønsket om at bøndene skulle samle seg i Christiania. Det var særlig navnene til stortingsmennene Jacob Hoel, Sebbelow og Isaach Isaachsen som ble nevnt. Påstanden om at togene var organisert av stortingsmenn kan ha vært en måte å legitimere til handling ved å vise til en større autoritet. Kommisjonene mistenkte også etter hvert at stortingsmennene hadde hatt noe å gjøre med bøndenes mobilisering til bondetogene, og undersøkte hva slag kontakt bøndene hadde hatt med dem. Siden stortingsmannen Sebbelow er så ofte var nevnt, kan dette ha vært årsaken til at hans navn også ble knyttet til ønsket om endringer på Stortinget. Presten Hans Jacob Stabel i Sør-Aurdal sendte i slutten av august 1818 brev til regjeringens 6. departement 510 , hvor det stod at det allerede en lang stund hadde sirkulert en oppfordring fra Sebbelow til allmuen ”om at komme i stor mængde til Xnia [Christiania] og virke paa Storthinget til hans Plans Antagelse. Her er bleven fattet den Beslutning at hver Gaard skal sende een Mand”. 511 Stabel referer her antageligvis til at Sebbelows plan skal ha sirkulert Bagn i Sør Aurdal sammen med noen håndskrevne papirer. Sommeren 1818 hadde det vært skiftesamling på gården Øyhus i Bagn. På denne samlingen skal det ha gått rykte om at det skal ha kommet ”nogle skrevne og trykte Sager betræffende Bankog Pengevæsenet samt Statsstyrelsen” til bygda. Disse papirene skulle befinne seg på gården Tronhus som lå like ved gården skiftesamlingen fant sted. De som var til stede på skiftesamlingen skal ha ytret ønske om å se disse papirene, og en skal ha reist over til Tronhus for å hente dem. Papirene ble brakt til skiftesamlingen og skal ha blitt lest opp høyt. 512 Papirene hadde tidligere gått om i bygda, og flere hadde sett og hørt om dem. En kan i forklaringer følge hvordan disse papirene skal ha blitt sendt fra gård til gård. 513 Hvor papirene 510 6. departement: Krigsadministrasjonen, festninger og anlegg, fyr-, losog signalvesenet. 511 Høyesterett Ekstraktprotokoller rekke A, 16.12 1825-17. 03 1826. Protokollens nummer Eja 0016, s. 216. Kort avskrift av brev fra Stabel til 6. departement, brev datert 28. august 1818. 512 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Anders Olsen Røang 25. mai 1820, s. 420-422. 133 opprinnelig kom fra er ikke sikkert, men i følge forklaringene ryktes det at de hadde kommet fra Ringerike. En av dem som hadde fått disse papirene til sin gård var den tidligere sersjanten Hans Olsen Bang. Han forklarte at sommeren 1818 ”blev han engang fra hans nærmeste Nabogaarden Helandshøen ved en omgaaende Betlerkone tilsendt Sebbelows trykte Plan om Pengevæsenet og nogle skrevne Papirer sammensyede som en Bog”. Han skal samtidig ha blitt muntlig oppfordret til å bringe dette videre. Han tok det med til naboen sin Ole Andersen Tronhus som skal ha lest en del av det høyt. Bang forklarte at han bare kunne huske at det stod oppfordring til at en mann fra hver gård skulle gå til Christiania. 514 I andre forklaringer finner en mer ut av innholdet. I papirene som fulgte med skal det ha stått ”at der i Storthinget skulle herske 2de Partier, et for og et imod Bønderne, paa det sidste Parti skulle være Mange, men paa Bøndernes kun 4 á 5 Stykker”. 515 Ole Tronhus utdypte innholdet av papirene hvor det skal ha stått at der i Storthinget var 2 Partier, hvoraf det ene som bestod af 5 Personer skulde være paa Bøndernes Side, men det andet som bestod af omtrent 70 Personer skulle være af modsat Mening. Navnene paa de 5 Personer kan Deponenten ikke erindre, dog ved han, at Sebelov var en iblandt dem. 516 I følge disse forklaringene inneholdt disse papirene mye, både informasjon om forholdene på Stortinget, og også oppfordring om delta i samling i Christiania. I forklaringen om hvordan papirene har gått rundt på bygden får man et tydelig bilde av hvordan informasjon spredde seg. Lensmannen i Ådal, Peder Øvrevolden forklarte at Sebbelows plan og en del medfølgende papirer hadde vært i Ådal. Der ser ut som at det kan ha vært sant at papirene som hadde kommet til skiftesamlingen på Øyhus, tidligere hadde vært på Ringerike. Øvrevolden forklarte at han trodde at han hadde sett en utgave av Sebbelows trykte plan som skal ha sirkulert i bygden, men ikke papirene som fulgte med. Ryktet skal ha sagt at papirene som fulgte med indeholdt angivne Grunde, hvorfor Planen burde antages, og at Almuen burde vælge saakaldte gode Mænd til Storthinget og Matriculerings Commissionen. Vidnet kan ei sige nogensinde at have hørt, hvem der skulle have forfattet disse skrivtlige Raad til Almuen[.] 517 Fra andre kom det påstander om at storingsmenn skulle være bøndenes anførere i bondetog. Frederik Lehne skal ha sagt: at naar Staten var bleven renset og Alting efter hans Paastand kommen i Orden, skulle Folket blive 513 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Andersen Tronhuus 20. sept. 1819, 8. hefte s. 701-703. Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Halsteen Amindsen Garthuus 25. mai 1820, s. 451-453. 514 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Hans Olsen Bang 25. mai 1820, s. 449-451. 515 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Erland Knudsen Tronhuus 25. mai 1820, s. 415-417. 516 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Andersen Tronhuus 20. sept. 1819, 8. hefte s. 701-703. 517 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Peder Øvrevolden 7. juni 1820, s. 596-602. 134 lykkeligt, men alt dette kunne ikke opnaaes uden ved Enighed og Samdrægtighed og ved nogle 1000 Mænds Indmarsch til Christiania, hvor han sagde at Storthingsmændene Overkrigscommissair Sebbelow og Lieutentant Hoel skulle være Folkets Anførere, da han havde talt med disse Mænd og disse sagt sig villige til saadant Hverv. 518 I kapittel fem kom det frem at Østen Ormerud skal ha sagt at han hadde fått ordre fra de fire høyeste i Stortinget om å reise fra gård til gård og få med seg hver mann til å møte i Christiania for å få lindring i skattene. 519 Ole Iversen Kinneberg skal under samtale med Halvor Trongaardshougen ha sagt at han hadde en ordre fra Sebbelow. Kinneberg nektet i sin forklaring at han ovenfor Halvor hadde påropt seg at han hadde ordre fra Sebbelow, men at han hadde sagt til Halvor at Kniplingsdunken hadde ”beraabt sig […] Sebbelvs Ordre”. 520 Om de hadde faktisk en slik ordre vites ikke. Men det kunne uansett være en måte å få bøndene med på fordi Sebbelow var en mann flere visste hvem var. Ifølge Kinneberg skal Kniplingdunken ha fortalt bøndene da de var samlet ved Goelingsbroen at der var kommen Ordre fra Storthinget, at enhver Mand som havde Skatte [?] skulde indfinde sig i Christiania med sine Skattebøger og Documenter, da Kongen vilde see disse, hvorhos Kniplingdunken sagde, at Ordren var fra Sebbelov og 4 andre af de fornemste i Storthinget, at hvilke Deponenten erindrer at Ole [Kniplingdunken] nævdte Lieutenant Hoel [Jacob Hoel], ligesom nævnte Ole ogsaa Halvor Hoel, endskjøndt Man her vidste at Halvor Hoel ikke var Storthingsmand. 521 Her er det også henvisning til at det var stortingsmenn som sto bak ønsket om bøndenes organisering. Her var også tre navngitt, selv om Halvor Hoel ikke var stortingsmann. Det er umulig å si noe om mistanken mot stortingsmennene var reell på grunnlag av bøndenes forklaringer Det er imidlertid ikke vanskelig å se hvorfor bøndene satte sin lit til dem. Disse stortingsmennene stod for det samme som flere av bøndene, nemlig et annet pengevesen og en annen skattepolitikk. I tillegg ønsket flere av stortingsmennene å senke antall embetsmenn, slik også det kom frem i forklaringene at bønder også skal ha sagt. Når det gikk rykter om bondevennlige stortingsmenn kan det ha vært lett å identifisere seg med dem, og føle at de var på samme side. Bønder hadde også henvendt seg til utvalgte stortingsmenn når det gjaldt søknadene, og de skal ha fått råd og hjelp fra dem. Isaachsen, Jacob Hoel og Sebbelows nektet alle for å ha hatt noe med bøndenes samlinger og bondetog på høsten, og at de heller ikke visste noe mer om det. I forhold til søknadene og bøndene som skal ha vært hos dem var de også forsiktige med hva de sa. Isaachsen forklarte imidlertid at han hadde blitt kontaktet av bønder, blant annet om hvordan de kunne skaffe seg lån til såkorn. 522 518 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Christian Hansen Lehne 10. juni 1820, s. 795-797. 519 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Arne Arnesen Goelberg 28. mars 1819, 3. hefte s. 263-264. 520 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Iversen Kinneberg 27. mars 1819, 3. hefte s. 257-260. 521 Hoels kommisjon, pakke 3, undersøkelseskom. Ole Iversen Kinneberg 27. mars 1819, 3. hefte s. 257278. 141 Bøndenes politiske kultur Det politiske systemet i Norge la begrensninger for politisk deltakelse, blant annet gjennom lovverk mot opprørske forsamlinger, og det var også manglende stemmerett for dem som ikke eide eller leide gårder. På den andre siden lå det blant annet muligheter for befolkningen å kommunisere med myndighetene gjennom søknader til blant annet stortinget. Trykkefriheten var også etter 1814 større enn den hadde vært i største delen av enevoldstiden. Dette gjorde at bøndene hadde mulighet til å få trykt søknader i aviser. Bøndene formidlet i avisene sine ønsker om økonomiske endringer til flere. Dette kunne også sette myndighetene under press. I denne oppgaven har jeg kort latt politisk kultur ha betydningen de normer, verdier og symboler som omgir og de praksisene som brukes i den politiske interaksjonen. Dette gjelder både interaksjon mellom øvrighet og resten av befolkningen, og mellom lokalsamfunn eller sentralmakt.. 549 Knut Dørum vektlegger at politisk kultur rommer ”normer og regler for hvordan innflytelse kan øves i beslutningsprosesser, både i og utenfor politiske organer”. 550 Både bøndenes søknader og bondetogene var en del av bøndenes politiske kultur i 1818. Sennefelt beskriver opprør som en del av den politiske kulturen til bøndene under frihetstiden i Sverige, både som en mulighet og som en trussel. 551 Bondetogene var en utenom-parlamentarisk bevegelse, og det viser at uformelle ressurser var en viktig del av bøndenes politiske kultur. Men når bøndene tok i bruk uformelle ressurser som bondetogene og organiseringen på forhånd, ser man at bøndene ikke stilte seg likegyldig til hvilken form motstanden fikk ved blant å legitimere handlingene og ved å understreke at de ikke brakte med seg våpen. Gjennom søknadene og bondetogene ser en at bøndene ønsket og mente at de hadde rett til å være med på beslutningsprosesser som angikk dem selv. Magne Njåstad understreker at ”det å kunne være tilstede og la sine synspunkter bli fremført var en viktig del av den politiske kulturen i senmiddelalder og tidlig nytid.” 552 Bøndene ønsket i 1818 innsyn i hvordan politiske beslutninger ble tatt. Dette ser man blant annet fra selve innholdet i søknader, som for eksempel søknaden fra Nes på Hedmark i april hvor avsenderne ønsket å innsyn inn i hvem av stortingsmennene som eventuelt stemte ned forslaget om å vedta Sebbelows plan. En ser det også i hvordan bønder var tilstede ved Stortinget da det ble avgjort om søknadene skulle bli lest opp høyt. Det at sentralmyndighetene nå lå i Christiania gjorde det lettere for bøndene å få informasjon og innsyn i politiske beslutninger. 549 Sennfelt, Den politiska sjukan, s. 17-18. 550 Dørum, ”Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bernt Anker”: 403. 551 Sennefelt, Den politiska sjukan, 293 og 314. 552 Njåstad, ”Formell og uformell makt”: 626. 142 Bøndenes motstand peker både på at de hadde lært fra tidligere protester og erfaringer tidligere på året. Samtidig spilte endringer som kom etter 1814 inn. Bøndene hadde en åpenlys kontakt med stortingsmenn. At bøndene kunne øve press på stortingsmennene gjennom personlig kontakt var noe nytt i bøndenes politiske kultur. Bøndene hadde også tydeligvis satt seg inn i hva som skjedde i Christiania. De hadde tilgang på politisk stoff som Sebbelows plan, og de viste en interesse for slik informasjon. Skriftlig informasjon var ikke noe helt nytt, også tidligere hadde det vært sendt rundt skrivelser som blant annet skattebrev i bygdene. Det nye med Sebbelows plan var at bøndene tok parti for en spesiell politikk. Ble imidlertid bøndene sett på som en reel politisk størrelse? Myndigheten fryktet uroen som spredde seg, og hvilke utslag det ville få for dem. Allikevel fikk bøndene lite gjennomslag når det gjaldt politiske innrømmelser og økonomiske lettelser. Det kan nettopp ha vært fordi bøndene valgte å bruke en fremgangsmåte som bondetogene. Myndighetene fryktet også bøndenes kongetroskap, og bøndenes tilbud om enevoldsmakt til Carl Johan. Bondetogene i bøndenes erindring Yngvar Nielsen skriver at misnøyen som hadde stått bak bondetogene i 1818, døde bort etter 1822. Men i 1825 etter en dårlig høst ”hørstes der om en Bevægelse mellem Almuen i Nordre Gudbrandsdalen, som havde nogen Lighed med de Opløb, der fandt Sted i 1818.” Denne uroen skal ha lagt seg fort. 553 Hvordan forhold bøndene seg til bondetogene og resultatet? Hvorfor var dette siste gang bøndene brukte en utenomparlamentarisk bevegelse av et slik omfang? Yngvar Nielsen skriver i 1882 at [m]indet om dette Tog og den forudgaaende Bevægelse mellem Amuen holdt sig længe hos Fjeldbygdens Folk, og endnu vil man kunne høre Hallingen tale om „Bonderøret” eller „Bondevæven”, som den siden er bleven kaldt i hans Dal. Til at holde Toget i frisk Minde baade i Hallingdal og paa andre Steder bidrog ogsaa den lange retslige Forfølgelse, hvorfor mange af Deltagerne bagefter bleve udsatte. 554 Det er imidlertid påpekt av lokalhistorikere at det heller virker som bøndene var flaue over bondetogene og hvordan det endte. Hallvar Svello i Boka om Gol skriver at det ser beinfram ut som golingane har skjemst av at dei var med på dette opprøret etterpå. Det er merkelig at det ikkje i bygda finst nokon tradisjon om denne hendinga. Det er ingen i bygda som har hatt noko å fortelja om dette opprøret, som då det gjekk for seg måtte ha sett øsing i heile 553 Nielsen,Yngvar, Norges historie efter 1814: 1823-1830, bind 2, Christiania: Selskabet for Folkeopplysningens Fremme 1887, s. 7. 554 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 258. Michael Birkeland har skrevet av en muntlig fortelling av lensmann Ole Gulsvik fra 1869. Ole Gulsvik var 6 år i 1818. Han har bare noen få erindringer fra bondetogene eller "Bondrerøra" og "Bondevæven" som det kaltes i Hallingdal: Privatarkiv 58, Michael Birkeland, Høye kassetter Kronologiske samlinger i Kvartformat VII. konvolutt 2 merket ”Bonderøret 1818”, ”Lensmand Ole Gulsviks mundtlige Fortælling den 6. August 1869”. 143 bygda. 555 Halvdan Flaten i Hemsedal 1814-1914 (fra 1914) skriver at uroen må ha vakt liten omtale i bygden, og at ingen av dem han hadde snakket med som hadde vokst opp på den tiden hadde noe å fortelle om uroen. Det de imidlertid kunne fortelle om var et opptrinn i Lærdal hvor lærdølerne ville bli fri for militærtjeneste. 556 Det ser ut til at bøndene opplevde resultatet av bondetogene som negativt. Dette kan ha hatt sammenheng med myndighetenes reaksjon. I årene etter 1818 ble ”Selskab for Næs Præstegjælds Vel” et midtpunkt for bondeagitasjon på Hedmark. Denne agitasjonen vendte seg først og fremst mot embetsmennene. 557 Selskapet var også opptatt av landbruk og annet som kunne ha interesse for innbyggerne i Nes prestegjeld. Blant medlemmene var Halvor og Jacob Hoel, Peder Aske og Ole Klungseth, tre av de som ble mistenkt og dømt for sin deltakelse med bondetogene. Myndighetene holdt dette selskapet under streng oppsikt, blant annet fordi det var mistanke om at det var en politisk klubb. 558 Også medlemmene i domskommisjonen etter bondetogene var opptatt av dette selskapet. Hans Larsen forklarte at han hadde vært til stede ved en av samlingene med selskapet, uten å spesifisere når, hvor man blant annet behandlet et forslag fra Jacob Hoel om brenning av brennevin og et forslag stilt av Larsen selv om frukttrær. 559 Oppsummering Bøndenes krav om økonomiske endringer som kommer i forklaringene var de samme som bøndene hadde skrevet søknader om tidligere på året. Begrunnelse for disse kravene var den ”almindelige nøden”. Den største endringen fra søknadene var ryktet om at bøndene skulle tilby kongen enevoldsmakt. Dette rykte kan ha hatt sitt utspring fra en misnøye mot Stortinget og regjeringen. Det virker imidlertid som om dette var et ønske fra de færreste og heller ikke hensikten bak bondetogene. Bøndenes legitimering for samlet å reise til Christiania tok utgangspunkt i ”den almindelige nøden”. Andre viktige legitimeringsstrategier var kongetroskapen. Selv om det er få uttalte henvisninger til kongen som landsfader, er det tydelig at bøndene trodde eller håpet at kongen kunne hjelpe dem. At noen mente det var stortingsmenn som sto bak ønsket om bøndenes tog til Christiania kan også ha gitt togene en større legitimitet. 555 Svello, Hallvar, Boka om Gol: Frå bussetjing til kommunalt sjølvstyre, s. 328. 556 Flaten, Hans, Hemsedal 1814-1914, Hemsedal kommunes forlag 1914, s. 124; For mer om uroen i Lærdal se: Koht, Norsk bondereising, s.357-360. 557 Koht, ”Innledning” i ”Fra den gamle bonde-opposisjon”: 15. 558 Nielsen, Norges historie: 1815-1822, s. 366-367. Se også aktstykkene side 585-587. 559 Hoels kommisjon, pakke 1, domskom. Hans Larsen 28. juni 1820, s. 996-1011. Se også forklaring av Ole Ellensen Øvre-Bye, i domskommisjonen 26. juli 1820, s. 1354-1357. 144 Bøndene hadde gjennom hele året forsøkt å ta del i beslutningsprosesser som angikk deres økonomiske situasjon. For å utøve press på myndighetene hadde de prøvd ut flere metoder, med søknader, kontakt med stortingsmenn, sette søknader på trykk og å organisere til bondetog. 145 146 7. Konklusjon – Hvordan forklare bondetogene Gjennom hele 1818 viste bønder på Østlandet sin motstand mot skatteleggingen og finanspolitikken, både ved å skrive søknader og ved å gå i direkte konfrontasjon mot myndighetene gjennom organiseringen og utførelsen av bondetogene. I denne oppgaven diskuterer jeg hvorfor og hvordan misnøyen gikk over til handling. Å undersøke bøndenes politiske kultur har vært et nyttig grep. Bøndene handlet innenfor rammen av tidligere etablerte praksiser for protester og opposisjon, samtidig som de tilpasset motstanden til nye politiske og sosiale omgangsformer og struktur. Som beskrevet i kapittel seks, var bondetogene både en motstand i seg selv og også en måte å kommunisere misnøyen på. Bøndene reflekterte over hvilken form motstanden skulle ta for å nå målsetningen. Organiseringen av bondetogene var ikke spontan, men planlagt. I forhold til tidligere forskning har jeg hatt en annen vinkling til kildematerialet etter bondetogene. I forhold til Yngvar Nielsen har jeg vist at bøndene var politisk bevisste som tok i bruk både gamle og nye motstandsformer. Sverre Steen har særlig sett på hvordan bondetogene ble oppfattet av myndighetene. Jeg har valgt å undersøke bøndenes forutsetninger og holdninger til å mobilisere til motstand. Jeg viser at det var langt flere bønder enn de som ble dømt som ledere som deltok i mobiliseringen av bondetogene. Jeg har også vist at det var mange som deltok i å få søknader i stand. Det var enn langt bredere bevegelse enn det som kommer frem hos Sverre Steen, og Yngvar Nielsen. Kildematerialet er som beskrevet tidligere i oppgaven i første rekke søknader til Stortinget og forhør tatt opp i de tre kommisjonene. Ut fra et kildekritisk standpunkt er det flere reservasjoner til et slikt materiale. Dette har jeg beskrevet i kapittel en. I tillegg har dette materialet satt visse begrensninger, og det er derfor flere ting jeg ikke har kunnet gi et entydig eller klart svar på. Hvem var bøndene og hvor var de fra? Gjennom oppgaven referer jeg til dem som deltok i bondetogene og skrev søknader med de generelle termene bønder eller allmue. Allikevel har jeg både gjennom diskusjon i kapittel fire og om bakmennene i slutten av kapittel fem vist at det var store variasjoner innad i bondesamfunnet blant de som deltok i bondetogene. Det kan skyldes at de økonomiske problemene rammet mange, og at sosial status ikke nødvendigvis satte en stopper for å delta i protestaksjon. Jeg har også vist at det var store variasjoner i hvor mange som kom med fra de forskjellige stedene på tross av at det hadde vært stor grad av organisering på forhånd. Et 147 eksempel er hedmarkingene som aldri kom med i det første toget på tross av samlinger og planlegging. På andre steder, som Hole prestegjeld Buskerud amt ved det første toget, ser det imidlertid ut til at lite hadde skjedd på forhånd, men at trusler fra andre bønder da de reiste gjennom prestegjeldet på vei til Christiania var medvirkende til at flere ble med. En stor grad av organisering på forhånd var altså ikke ensbetydende med at mange ble med. Dette gjelder også Christians amt ved det andre toget, hvor det var flere samlinger og budstikker og også flere som skal ha reist rundt for å få med flest mulige. Få fra dette amtet ble imidlertid arrestert. Dette kan også skyldes mørketall ved at flere valgte å gå hjem etter oppfordringer både fra militære og embetsmenn. Bøndenes søknader og organisering til bondetog Når man skal forklare bondetogene er det viktig å både se på misnøyen og på organiseringen på forhånd. Misnøyen satte prosessen i gang, men det er ingen automatikk i at misnøye nødvendigvis skaper en slik protestaksjon som bondetogene ble. En rekke elementer ble med for å skape bondetogene. Ved å bruke motivforklaring har jeg forsøkt å forstå hva som lå bak bøndenes handlinger, og hvilke hensikter bøndene hadde med motstanden. 560 Bøndene var ikke en samlet gruppe fra begynnelsen av. De måtte formidle sin oppfattelse av situasjon til hverandre for å bli til en samlet gruppe med felles krav og tolkning av situasjonen. Ved å studere mobiliseringsprosessen ser man hvordan en slik kollektiv gruppe med en felles konsensus dannes. 561 Jeg har i kapittel fem og seks vist hvordan bøndene rettferdiggjorde de økonomiske kravene om lettelse i skattene og pengelån ut i fra ”en almindelige nød”. Bøndenes søknader til Stortinget Bøndene hadde gjennom flere søknader og henvendelser til Stortinget både prøvd å formidle sin økonomiske situasjon og skape endringer. Gjennom både 1817 og 1818 hadde bøndene skrevet en rekke søknader til Stortinget med ønske om endringer og lettelse i skattene. Bøndenes søknader peker tilbake mot supplikkinstitusjonen. At bøndenes henvendte seg til Stortinget kan også brukes som argument for at bøndene trodde at Stortinget hadde mulighet til å hjelpe dem. Å skrive en søknad var også en prosess hvor bøndene tok i bruk flere resurser i bondesamfunnet. Bøndene la en stor grad av planlegging bak søknadene. De tok kontakt med lokale embetsmenn, de sendte søknader rundt i bygdene for å få flest mulig til å underskrive og sette ekstra press gjennom at mange bønder stod bak søknadene. Også selve 560 Kjeldstadli, Fortida er ikke var den en gang var, s. 251. 561 Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 27-29. 148 skrivingen av søknadene vitner om planlegging, og at bøndene var trent med å legge frem sin sak skriftlig. Bøndene sendte bondedeputasjoner til Christiania, og felles søknader ble utformet og underskrevet. Det var ved samling i Christiania i august at bøndenes videre planlegging til bondetog ble utformet. Bøndenes arbeid for å skrive søknad kan ha vært med på å formidle til bøndene at det var mange som ønsket økonomiske endringer. Bøndenes organisering til bondetog Da søknadene ikke nådde frem, gikk bøndene et skritt videre med en aktiv organisering for å få flest mulig med i tog til Christiania. Dette kan ses på som en misnøye mot Stortinget, nettopp fordi de ikke hadde vært lydhøre for bøndenes forslag til endringer. Dette var en misnøye som ikke nødvendigvis innebar at de ville endre det politiske systemet. Flere av bøndene argumenterte i forklaringene for bondetogene med at de tidligere hadde sendt inn søknader, men bøndene mente at det hadde ikke kommet noen avgjørelse på dem. Dette ble en del av legitimeringen for å gå samlet inn mot Christiania. Bøndene hadde allerede prøvd med skriftlige henvendelser for å komme i dialog med myndighetene, men de følte at de ikke hadde blitt hørt. Bøndene sluttet imidlertid ikke å sende inn søknader til Stortinget mens det ble mobilisert til bondetog. For planleggingen og organiseringen av bondetogene brukte bøndene flere møteplasser. Når det var auksjon og skiftesamlinger og etter gudstjenester, diskuterte bøndene bondetogene, organisering og om de skulle bli med. Bøndene hadde også samlinger hvor hensikten ene og alene var å planlegge bondetog. De tok i bruk nettverk innad i bondesamfunnet. Rykter, trusler, budstikker og informasjon ble spredt mellom venner, bekjente, naboer og familie. Det var også flere som reiste rundt i og på tvers av prestegjeld for personlig å oppmuntre bønder til å bli med. Disse reisene viser tydelig hvordan organiseringen foregikk. Hensikten var å få med flest mulig for å sette press bak de økonomiske kravene. Dette argumentet ser man i enda større grad etter at det første toget mislyktes. Bøndene bestemte at neste gang skulle det skulle komme langt flere. Bøndene ga altså ikke opp, og fant formen motstanden tok som hensiktmessig. Det ble viktig å få budskapet om toget ut til flest mulig. Et av bøndenes viktigste maktmiddel lå i deres antall. Det virker som det tidlig har vært enighet om at man ikke skulle bringe med seg våpen. Hvis bøndene hadde med seg våpen, kunne det blitt oppfattet som opprør. Heller ikke soldater og landevernsmenn skulle være med, fordi de kunne havne i konfliktsituasjon hvis det ble satt inn militære mot bøndene. Dette viser at bøndene så for seg muligheten at militære kunne bli satt inn mot dem og at de 149 var bevisst på hvordan de framsto. Kommunikasjon var essensielt for at begge bondetogene skulle komme i stand, og både muntlig og skriftlig tilsigelser var viktig. Budstikker og skrivelser ble sendt rundt i bygdene. Muntlig overleverte rykter og trusler forklarte alvoret. I forhørene hadde de ofte et anonymt opphav, og kunne være en måte å unnskylde sin deltakelse. I forhold til trusler har jeg også vist at de var av et slikt omfang at det virker som det virkelig ble brukt trusler for å få flere bønder til å gå med. På den andre siden skal man ikke avskrive muligheten for at flere i forhør brukte snakk om trusler som en strategi for å unnskylde sin deltakelse. Bøndene brukte en rekke andre strategier enn rykter og trusler for å legitimere sine handlinger. Gjennomgående i flere forklaringer er at bøndene ville gå til Christiania for snakke med kongen fordi det ikke lenger nyttet å henvende seg til Stortinget. Dette kan peke til tradisjonen om kongetro bønder. Allikevel ser jeg ingen sterke formeninger blant bøndene om en tro på kongen som en landsfader. Antallet som forklarte at de nå ville henvende seg til kongen kan imidlertid vise til en tro både på at kongen ønsket å høre deres andragende og også en tro på at han kunne hjelpe dem. I bøndenes søknader til Stortinget er det imidlertid ved flere anledninger pekt på stortingsmennene som landsfedre, men det var også en del av en retorikk som var viktig å overholde når man henvendte seg til myndighetene. Jeg har vist at det var flere bønder som tok på seg ansvar for å få i stand søknader og også organisere bondetogene. Intensjonene deres er ikke alltid like lett å lese ut ifra forklaringene. Bondetogene var først og fremst en motstand mot den pengeog skatte politikken Stortinget og regjeringen fremmet. I forklaringene etter bondetogene finnes det imidlertid også innslag av motstand mot selve institusjonene, blant annet ved ønske om å ”ruinere” Stortinget og tilby kongen enevoldsmakt. Hvor reelt dette ønsket var, eller i hvor stor grad det var dominerende blant bøndene og hvor mange som ønsket det, er vanskelige å svare på. Dette kravet kommer frem i de færreste forklaringene. Når det kommer frem er det gjerne i form av andrehåndeller tredjehåndsberetninger i avhørene i undersøkelsesog domskommisjonen. At det kommer frem slike opplysninger viser samtidig til at det i bondesamfunnet var strømninger som inneholdt misnøye rettet mot Stortinget og ønske om endringer og enevoldsmakt til kongen. At bøndene ikke forklarte seg mer om dette, kan også ligge i forhørssituasjonen og frykten for konsekvenser. For å konkludere virker det som det først og fremst var politikken rundt økonomistyringen bøndene ønsket å forandre. Myndighetene hadde lagt store byrder på dem. Stortinget var en ny institusjon. Bøndenes motstand kan også ha vært en måte å prøve ut 150 Stortingets makt, og dets legitimitet som en institusjon som skatteinnkrevere. En slik bevegelse som bondetogene ble, handlet både om å utfordre og konfrontere ”regimets legitimitet.” 562 Bondetogene kom også i stand på grunn av ytre årsaker. 563 Det er viktig å understreke at myndighetenes svar på bøndenes krav og bevegelse var en av årsakene til at bondetogene kom i stand. Sennefelt påpeker at det er viktig å se på interaksjonen mellom de som utfordrer og de som forsvarer politikken. Både bøndenes bevegelse og myndighetene utfordret hverandre og mobiliserte for å møte utfordringene som kom med bøndenes organisering og tog. 564 Myndighetenes reaksjoner på bondetogene, det store kommisjonsarbeidet og forhørene som ble satt i gang etter bondetogene virket trolig avskrekkende på bøndene. Det kan ha vært en av årsakene til at bøndene ikke valgte en slik kollektiv utenomparlamentarisk fremgangsmåte for å vise sin misnøye igjen. Bøndene fikk støtte og hjelp av opposisjonen på Stortinget i 1818, til søknader og ved at stortingsmenn i opposisjonen var lydhøre for bøndenes krav. Bøndene viste gjennom dette at de besatt en kunnskap og en interesse for hva som foregikk på Stortinget. Etter hvert lærte bøndene også å ta i bruk andre metoder for å fremme sine forslag, og bruke de nye politiske institusjonene ved blant annet å ta plass i dem selv. Videre arbeid med bondetogene Avslutningsvis vil jeg påpeke at det fortsatt kan knyttes mange spennende problemstillinger til kildematerialet jeg har brukt i denne oppgaven. Det finnes i domskommisjonen blant annet et stort materiale knyttet til aktor, forsvarerne og deres argumentasjon. 565 Her finnes det argumentasjon som går ut på forsamlingsrett, opprør og motstand, holdninger til bondestanden, og diskusjon om hvordan Grunnloven forholdt seg til tidligere forordninger og lover. Også hos medlemmene av domskommisjonen finner man argumentasjon som berører mye av det som jeg har referert til ovenfor. 566 I Stortingsarkivet er det også et stort materiale med søknader fra bøndene, både fra årene før og etter 1818, som hadde vært spennende å undersøke. 562 Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 34. 563 Kjeldstadli, Fortida er ikke var den en gang var, s. 248-249; Sennefelt, Den politiska sjukan, s. 29. 564 Sennefelt, Den poltiska sjukan, s. 29. 565 Hoels kommisjon, pakke 2, Bilag til kommisjonens domsakt 1-270. 566 Gunnerusbiblioteket, Commissions Domsacten i Saken angaaende Almue-Urolighederne i 1818: 2den Deel. XA, Fol. 468.